DE ALLER STØRSTE: Esten O. Sæther har latt seg imponere av Jarle Pedersen (fra venstre), Kristin Størmer Steira og Ola Vigen Hattestad i OL. Foto: Scanpix
DE ALLER STØRSTE: Esten O. Sæther har latt seg imponere av Jarle Pedersen (fra venstre), Kristin Størmer Steira og Ola Vigen Hattestad i OL. Foto: ScanpixVis mer

Tre opplagte norske vinnere

Kristin Størmer Steira, Ola Vigen Hattestad og Jarle Pedersen er ukas trippel fra Vancouver.

||| DENNE vinteren har vi hatt en uvanlig turbulent debatt rundt et par av de beste vintersportsutøverne våre. Tilsynelatende har temaene vært vidt forskjellige fra sexsjikane, via Red Bull til folkeskikk i målområdet, men kjernen i diskusjonen har hele tida vært spørsmålet om idrettens verdi utover den høyst personlige resultatlista.

Da er det kanskje ikke så rart at Norges foreløpig tre beste i Vancouver ikke automatisk er hentet fra toppen av medaljeoversikten.

For de som messer fra sofakroken at internasjonal toppidrett er gravalvoret selv, har bare tatt litt av poenget. Det meste av alvoret skjer utenfor arenaen.

SOM da Ola Vigen Hattestad etter sin egen test sist søndag måtte velge om han ville ta sjansen på egen suksess ved å gamble ørlite med det norske sprintstafettgullet. Så små var nyansene i den vurderingen. Fjorårets desidert beste skisprinter var ikke syk; han var bare ikke helt sikker på egen form. Det var nok til at han måtte måle sine egne drømmer og sitt eget slit mot de norske sprintguttas æreskodeks.

Den går på at alle skal unne hverandre å vinne. I en slik tenkning blir den største seieren den for fellesskapet; ikke din egen som gir deg som enkeltløper det meste av oppmerksomheten og æren.

DA Ola skjønte at han kanskje kunne risikere det felles sprintgullet ved å stille opp, hadde han ikke noe valg. I hvert fall ikke om han skulle være lojal mot gruppa. Men etter en skuffende fjerdeplass på den individuelle sprinten, var ikke en slik lojalitet noe opplagt valg:

- 99 av 100 hadde valgt annerledes, sa sprinttrener Ole Morten Aune på alvor.

- Om jeg hadde vært halvdød hadde jeg stått på start, sa Petter Northug - men bare på fleip.

Da Ola Vigen Hattestad valgte bort seg selv, ble han en suveren nummer en på den norske topplista fra OL.

DER får han følge av Kristin Størmer Steira. Også hun kommer rett fra den sure fjerdeplassen. Det er visst akkurat der det er lettest å merke OL-medaljenes egentlig verdi og skjønne at det med «baksida» av og til ikke bare er en klisjé.

Etter jentenes fellesstart med skibytte fristet de norske skilederne med at Kristins bronsemedalje bare var en appell unna. For selvsagt hadde polske Justina Kowalczyk brutt reglene da hun skøytet i forbudssonen inne på stadion.

Like selvsagt var det vel ikke at Norge skulle skaffe seg en ekstra medalje for et lovbrudd som hverken framstod særlig bevisst eller som hadde noen innvirkning på sluttresultatet.

Det var derfor Kristin stoppet tullet før den store skinasjonen Norge virkelig fikk vist hvor små vi kan være for å oppnå en medaljefordel. Hvorfor skulle hun mase seg til bronse?

- Det ville ikke betydd noen ting å få den medaljen i posten, forklarte Kristin, men jeg er fortsatt slett ikke sikker på at alle skilederne skjønte hva hun egentlig sa.

FOR det er lett for de fleste å bli fartsblind med Norge på vei opp medaljestatistikken i Vancouver. Desto bedre med de beste som ikke bare lar seg rive med. Som skøytetrener Jarle Pedersen for eksempel; tredjemann på den lille lista mi over Norges aller største i Vancouver.

Å være norsk skøyteleder denne vinteren har ikke akkurat framstått som noen kremjobb. Desto mer fristende kunne det kanskje vært å behendig minne om sin egen betydning idet Håvard Bøkko presterte og vant en flott bronsemedalje på 1500 meter forleden.

Jarle Pedersen tenkte annerledes. Han brukte anledningen til å gi omdiskuterte og oppsagte Peter Mueller all æren for den gode treningsjobben som er blitt gjort med Håvard.

På den måten klarte den nye landslagstreneren bedre enn de fleste å vise at det fortsatt går an å tenke helhet i toppidretten selv når du sitter med resultatlista i hånden. Ved å dra ned sin egen betydning har Pedersen gjort det mulig å rense opp i det litt for sure norske skøytemiljøet.

Da fikk Håvard Bøkkos OL-medalje til slutt en verdi som rekker enda lenger enn personlig lykke.