Tom Tvedt presidentvalget Norges Idrettsforbund

- Trekk deg, president!

Norsk idrett har vært en suksesshistorie under Tom Tvedt. Det bør gjøre det lettere for ham å la andre overta ledelsen.

DÅRLIG STEMNING: Det anspente forholdet til eks-idrettsminister Linda Hofstad Helleland ødela mye for Tom Tvedts presidentperiode. Nå er det best at han trekker seg som kandidat før Idrettstinget om fire uker selv om presidentperioden hans egentlig har vært en enestående suksess for norsk idrett.
DÅRLIG STEMNING: Det anspente forholdet til eks-idrettsminister Linda Hofstad Helleland ødela mye for Tom Tvedts presidentperiode. Nå er det best at han trekker seg som kandidat før Idrettstinget om fire uker selv om presidentperioden hans egentlig har vært en enestående suksess for norsk idrett.Vis mer

OM du tror at norsk idrett om noen uker skifter president fordi bevegelsen sliter, tar du alvorlig feil. Virkeligheten er stikk motsatt:

  • Idrettsbevegelsen har aldri stått sterkere i Norge enn etter fire år med den hardt kritiserte Tom Tvedt som president.

Det er selvsagt ikke hans fortjeneste alene. Framgangen har kommet gradvis de siste tiåra. Det sittende idrettsstyret har bare forsterket en positiv utvikling. Men det i seg selv er bra gjort i en periode der det meste av omtalen av Norges idrettsforbund har vært negativ.

Denne omtalen er imidlertid bare en bitte, liten del av det totale bildet av situasjonen for norsk idrett. Kritikken har skygget for en flott underliggende vekst i en frivillig organisasjon som i denne perioden har klart å aktivisere hele 37 prosent av Norges befolkning. Slik er skiftet av president for den suksessrike organisasjonen ganske ironisk.

Men det er likevel riktig.

TOM TVEDT er vraket av valgkomiteen i Norges idrettsforbund fordi for mange av hans egne synes han ikke har klart å formidle et troverdig bilde av norsk idrett. Underveis i den heftige debatten om åpenhet, sponsorfester og barregninger, ble han som president klistret til idrettens ufortjente dårlige omdømme.

Sett i etterkant ble dette omdømmet skapt gjennom en miks av partipolitikkens uheldige oppblomstring internt i idrettsstyret, de store personlige ambisjonene til eks-kulturminister Linda Helleland som gjorde at hun konsekvent valgt å blåse opp konfliktene med Idrettsforbundet i stedet for å bruke statsrådsmakten sin klokt, fomlete mediehåndtering og manglende forståelse av nødvendig symbolpolitikk hos Tom Tvedt selv, samt en kritikk fra omgivelsene som dels har vært helt ute av proporsjon. Men resultatet er uansett at det er nødvendig for bevegelsen å skifte leder.

Ganske enkelt fordi et slikt skifte vil gjøre det lettere å styrke de verdiene som den nåværende idrettspresidenten hele tida har ønsket å stå for.

DEN svake håndteringen av det langvarige bråket har gjort at dette idrettsstyret under Tvedts ledelse mangler troverdighet i alle de politiske partiene. For en folkebevegelse som er så tett knyttet til fellesskapet, er det i seg selv en umulig posisjon. Før Norges idrettsforbund har skiftet president, vil ikke bevegelsen få maksimal utnyttelse av sin egen suksess.

Den er derimot overraskende stor. De siste åra har en samlet norsk idrettsbevegelse levert usedvanlig godt på nesten alle områder. Der andre frivillige organisasjoner sliter, har idretten totalt sett en fin medlemsutvikling. Flere barn enn noen gang starter i de lokale klubbene, jenteandelen har økt til nesten 45 prosent blant tenåringene, antall frivillige ledere og trenere stiger og internasjonalt vinner Norge mer enn noen gang.

Sett utenfra framstår norsk idrett med sin spesielle nærhet mellom topp og bredde som et tilnærmet mirakel. De siste åra har mange viktige vestlige internasjonale medier fokusert på hvordan den norske idretten med sin helhetlige tenkning på en sosial samfunnsutvikling, er den gode motsetningen til en kynisk internasjonal eliteidrett.

Mens vi har vært opptatt av et liksom-oppgjør med styringen av norsk idrett, har altså den samme idretten vært et forbilde for andre demokratiske nasjoner for hvordan du best skal bruke lek og sport til å bygge gode samfunn.

ALT dette har skjedd samtidig som norsk idrett har tatt konsekvensen av at absolutt alle skal få være med. Det har gjort idretten til et enda mer effektivt sosialt verktøy. De siste målingene viser at 93 prosent av alle norske tenåringer er eller har vært aktive i en lokal idrettsklubb.

Da er det ikke rart at fellesskapet stadig øker de økonomiske overføringene til denne bevegelsen. Etter et par år med omdømmesvikt for ledelsen i Norges idrettsforbund, er overføringene fra kommuner, fylker og statlige tippemidler fortsatt rekordhøye. Det forteller at de som sitter nærmest hverdagsidretten har forstått mest av hvor unyansert denne kritikken egentlig har vært.

DET er heller ikke rart at Tom Tvedt gjerne vil fortsette som sjef for suksessen. Helt siden han ble vraket av valgkomiteen, har Tvedt nølt med å trekke seg fra det presidentvalget som kommer på Idrettstinget om fire uker. Han har lyst til å bli valgt igjen.

Tom Tvedt er en omgjengelig, trivelig kar som føler at han har god personlig støtte rundt omkring i Idretts-Norge. Da er det vanskelig å gi opp egne ambisjoner.

Verdimessig sett er det heller ingen grunn til det. Seinest under en presidentduell med valgkomiteens utpekte Sven Mollekleiv i Trondheim forleden, var tilhørerne opptatt av hvor liten reell forskjell det var mellom de to kandidatene.

Akkurat det er en styrke. Det er en klar fordel for norsk idrett å ha ledere med den samme holdningen som Tom Tvedt om hva som bidrar til et godt samfunn.

Men nå er det best at en annen gjør denne jobben videre.