UKLOKT Å PROTESTERE:  Trener Christian Berge fortviler etter tapet sammen med generalsekretær Erik Langerud. Der burde denne semifinalen vært ferdig.FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet.
UKLOKT Å PROTESTERE: Trener Christian Berge fortviler etter tapet sammen med generalsekretær Erik Langerud. Der burde denne semifinalen vært ferdig.FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

Trekk protesten: Ingen elsker en dårlig taper

Vi kan ikke protestere oss til en suksess.

Etter at denne kommentaren ble skrevet i går kveld har håndballforbundet fulgt anmodningen om å trekke protesten.

HÅNDBALLGUTTA har skjønt det meste av hva som smelter norske sportshjerter. De to siste ukene har de gitt oss en idrett som er hjemmestrikket for suksess med blodige drakter, varme klemmer og brede glis. Belønningen kom umiddelbart:

•• Gjengen som i beste fall har spilt med et «nesten-stempel» i hvert eneste EM -og VM de siste tiårene, er blitt folkeeie.

Til bronsefinalen søndag kommer statsminister og annet fintfolk. Nå vil alle bli sett med håndballgutta. Nettopp da gjelder det å se seg selv. For ingen norske idrettshelter kan protestere seg til de seirene som virkelig teller.

TRADISJONELT har norsk toppidrett en bærende ide:

•• Våre helter skal slite for statusen.

Bakgrunnen er landet selv. Folkefattig; små forskjeller og lenge ganske karrig.

Kanskje oljealderen og all rikdommen har justert litt også på kravene til de som virkelig vil bli respektert for det de gjør i sporten sin, men neppe så mye. Tar du en sjekk blant Norges mest populære idrettsutøvere i dag, går de samme trekkene igjen. Det skal helst være mye slit.

SLIK passer det godt at også det unge herrelandslaget i håndball med alle sine herlige balltalenter, fortsatt har furer av norsk slit over lagbildet. Den oppofrende kapteinen Bjarte Myrhol selvsagt; men like mye Joakim Hykkerud, den tette, blide strekspilleren som de siste sesongene har sittet tålmodig på benken i landskamp etter landskamp for så plutselig å lykkes med alt da han endelig fikk sjansen i dette mesterskapet.

Lite hadde vært norskere og vakrere enn en EM-finale med Hykkerud på banen, men ikke på denne måten.

Ikke ved hjelp av en protest.

FOR der ivrige håndballveteraner vitnet på TV3 i kveld og messet at «en regel er en regel», vet jo alle som er glad i idrett at akkurat det bare er noe tull:

•• Skriftlærde og fariseere skaper aldri store sportsøyeblikk.

Sånt skjer bare fordi noen gjør noe ekstraordinært. Og altså for oss; at noen kjemper seg fram til det som egentlig ikke skulle vært mulig.

DET er tilfellet med disse håndballgutta:

•• Ingen hadde regnet med EM-finale. Da blir også en bronsefinale en drøm.

Det å oppnå noe ved å protestere mot andres glede, framstår derimot som et mareritt. Joda; det var for mange tyskere på banen tre sekunder før full tid. Den utespilleren med målvaktstrøye som hadde løpt ut for å bytte, kom for tidlig tilbake på banen da Tyskland scoret seiersmålet.

Men han løp ikke inn for å sabotere. Han løp fordi han var glad.

RENT juridisk holder selvsagt ikke en slik glede. Men det bør holde for oss, og det er dessuten det eneste som holder for å drive idrett.

Dessverre driver både det europeiske (EHF) og internasjonale håndballforbundet (IHF) også med litt av hvert annet. Det i seg selv garanterer at den norske protesten ikke vil bli godtatt lørdag morgen; det tyske markedet er alt for stort til å ta fra dem denne finaleplassen. Håndball er en sport der det trikses med det meste, men nettopp derfor gjelder det å velge sine slag:

•• Dette var en fair kamp, med en grei vinner. Altså slett ikke noe eksempel på en sport i en moralsk krise.

Det eneste våre egne håndballedere oppnår med denne protesten, er å ta vekk oppmerksomheten fra et herlig norsk lag. Det lønner seg ikke mens de samme gutta er i ferd med å vinne både hjemmepublikummet og hele kongeriket.

For ingen elsker en dårlig taper.