Trenger en fest - også på banen

Med brødrene Runar og Ørjan Berg på hver sin midtbane bør det bli mye moro i cupfinalen. Det trenger Fotball-Norge, etter en trist høst og mange svake cupfinaler de siste åra.

CUPFINALENE

er blitt en begivenhet for spesielt interesserte, altså fansen til finalelagene. Mer objektive tilskuere har hatt det samme forholdet til cupmesteren de siste åra som utlendingene har hatt til et vinnende norsk landslag:

En viss anerkjennelse, men minimalt med begeistring.

Slik skal det naturligvis ikke være. Lite er tristere og mer skadelig enn likegyldighet.

DET ER PÅ

tide å rette opp inntrykket av cupfinalen som et slags sportslig intermesso i en festspekket helg i hovedstaden. Vi må langt tilbake i tid for å unngå finaler med et ganske tynt sportslig innhold. Vi trenger ikke flere møkkafinaler. Etter en trist høst trenger norsk fotball en fest - også på banen. Og noen må ta ansvaret.

Det er håp om at det skjer i morgen.

NÅR VI NÅ

skal se landets to beste lag i aksjon, begge med nedfelte offensive ambisjoner og langt på vei en målsetting om å spille ulikt det norske landslaget - ja, så forventer vi å se det i praksis også.

Øystein Gåre og Åge Hareide skal ikke få slippe unna med argumentene om at «i dag var det viktigere å vinne enn å underholde» eller «ingen husker en tapende cupfinalist» eller «det sto så mye på spill at vi ikke helt våget å slippe oss løs».

DET ER AKKURAT

det samme forsvaret Nils Johan Semb ofte må bruke etter kjedelige seirer - og som han tidvis slaktes for. Faktisk har Gåre og Hareide større forpliktelser underholdningsmessig enn Semb. Klubbtrenerne kan påvirke et lags offensive kvaliteter i langt større grad enn en landslagssjef. Og i denne cupfinalen møter vi landets kanskje to beste eksponenter for et godt innarbeidet og synlig offensivt særpreg. Likhetene er mange:

4- 3- 3-formasjonen som utgangspunkt.

Hurtige overganger fra forsvar til angrep, gjerne gjennom spillende midtbanespillere.

Utpregede vinger med fart og gjennombruddshissighet.

Og noen av Norges beste offensive enkeltspillere, best personifisert av brødrene Runar og Ørjan Berg.

I TRADISJONELL

stil forsøker finalelagene å presse favorittstempelet over på motparten. Jeg skjønner ikke helt hvorfor. I idrett på dette nivået bør man lære seg å se fordelen ved være favoritt. Det betyr bare at man har prestert på et høyere nivå enn motstanderen - og kan gjøre det igjen. Slikt skal skape selvtillit og entusiasme, ikke en vaklende defensiv holdning.

Rosenborg bør kreve favorittstempelet fordi de vant Tippeligaen i suveren stil.

Bodø/Glimt bør kreve favorittstempelet fordi de fullførte sesongen langt bedre enn Rosenborg.

I dagene før en cupfinale bør den psykologiske krigføringa handle om å gjøre seg selv best mulig, ikke dårligst mulig.

ROSENBORG VINNER

cupfinalen. Fordi cupfinalen er viktig, i motsetning til de siste serierundene. Gjennom de siste 10 åra har Rosenborg vist en imponerende evne til å være best i kamper som dette. Men håpet er at denne sesongen har gitt Glimt selvtillit til å utfordre Rosenborg med en urokkelig tro på egne ferdigheter. I så fall blir det mange sjanser, mye moro - og kanskje mange mål.

FÅR VI IKKE

en cupfinale verd å huske, kan oppsummeringen av dette fotballåret bli ganske trist - i verste fall helt begredelig:

Krangelen mellom John Carew og Fotballforbundet er bare dum og trist - og bare noen telefonsamtaler fra å være helt unødvendig.

Landslaget sviktet i EM-innspurten - men kan naturligvis rette opp inntrykket i Play off-kampene mot Spania.

Rosenborg sviktet i Champions League og ramlet betenkelig ned et par hakk i serieinnspurten - men kan rette opp inntrykket i cupfinalen, men først og fremst UEFA-cupreturen mot Røde Stjerne.

Og norske klubblag har ikke gjort det spesielt bra i UEFA-cupen, selv om noen forsøker å innbille oss det.