Trenger VM-dommerne briller?

Fotball-VM har vært preget av mange tvilsomme dommeravgjørelser. Mål er feilaktig bortdømt. Gule og røde kort er delt ut på syltynt grunnlag. Og spillere som tydelig er onside, er dømt offside.

Det italienske TV-selskapet RAI vurderer å saksøke FIFA for dommerens angivelige feil i kampen mellom Italia og Sør-Korea. Dette er ikke helt uforståelig da RAI har betalt nærmere 1 milliard norske kroner for rettighetene til VM og de, naturlig nok, har mistet store inntekter på at Italia ble slått ut tidligere enn beregnet. Langt alvorligere er det at fotballens troverdighet er i fare. Tilfeldigheter betyr tilsynelatende mer for utfallet av en kamp nå enn før. Dette åpner opp for at nasjoner, som i utgangspunktet er underlegne, kan slå ut storheter. Riktignok er dette noe av sjarmen med spillet. Hvem har ikke latt seg begeistre av Sør-Korea og Senegal de siste ukene? Likevel kan dette være uheldig. Som i enkelte styrke- og utholdenhetsidretter, der man ikke lenger vet om de beste er dopet eller ikke, kan det i fotball bli slik at man etter en viktig kamp eller et mesterskap ikke lenger vet hvem som, etter reglene, er den rettmessige vinner.

GRUNNENE TIL at dommerens feil har blitt så tydelig i dette VM, er flere. Blant annet har TV-dekningen av det som skjer ute på banen aldri vært så omfattende som nå. Da tyske Torsten Frings tok ballen med hånda på målstreken i kvartfinalen mellom Tyskland og USA uten at det ble dømt straffe, kunne TV-seerne, i motsetning til dommeren, se knivskarpe repetisjoner i sakte film fra fire forskjellige vinkler. Først etter å ha finstudert disse bildene kunne enhver sofatilskuer være i stand til å fastslå at jo, det var nok hands, og dermed straffe. Spillet kan også ha utviklet seg. Det ser for eksempel ut som om spillerne har blitt dyktigere til å utnytte fordelene som regelverket og dommerens feilbarlighet gir. Aldri før har et VM i fotball iscenesatt så mange kvalifiserte forsøk på å skaffe seg selv og laget sitt straffe. Når spillet også går fortere og duellene er enda tettere enn før, er det vanskelig for en dommer å henge med.

EN REKKE FORSLAG er lansert for å gjøre dømmingen bedre. Bruk av video virker for eksempel mer og mer aktuelt. Uansett hvilke tiltak som innføres, vil spillet imidlertid alltid inneholde en menneskelig komponent som ikke kan kontrolleres 100 %. Vel så viktig som innføring av video er derfor utvikling og bruk av kunnskap om hvordan dommerens prestasjoner kan forbedres der og da. En faktor som definitivt er av de viktigste, men som, kanskje på grunn av manglende kunnskap likevel knapt omtales i seriøse sammenhenger, er dommerens syn og situasjonsoppfatning. Hvordan er dommeren i stand til å se det som er viktig å se? Med klart og nært bilde på TV-en, gunstig kameravinkel og nedsatt bildehastighet er de fleste i stand til å se om en regel blir fulgt eller ikke. Spørsmålet er hvordan en stresset dommer kan se det samme ute på banen når avstandene er store, det kun er en vinkel til rådighet og tidspresset er stort? Er det nok med skarpere brilleglass? Nyere forskning kan si noe om dette.

EN MYTE kan tilbakevises med en gang. Studier, både av fotballdommere og av idrettsutøvere for øvrig, tyder på at optiske egenskaper som synsskarphet, dybdesyn, fargesyn og perifert syn, ikke skiller de gode fra de som er mindre gode. Med mindre det foreligger en alvorlig synsfeil, er altså synet, slik det sjekkes hos en optiker, ikke avgjørende for dommerens prestasjon. Stikk i strid med den engasjerte publikummerens overbevisning virker det derfor ikke som om nye briller er løsningen. Dommerens syn og situasjonsoppfatning er langt mer sammensatt og komplisert.

ETT ALTERNATIVT svar kan finnes i måten dommere plasserer seg for å se mest og best mulig. For å finne ut mer om dette monterte nederlandske forskere et videokamera oppå hodet til erfarne dommere under kamp. De konkluderte med at dommere, når de vurderer situasjoner korrekt, ofte forutser hvor på banen ballen havner og beveger seg slik at de kommer i gode posisjoner og får bra vinkel for å oppfatte det som skjer. De leser spillet godt. Dette oppnås ved stadig å orientere seg vekk fra ballen og mot de områdene der ballen med all sannsynlighet vil havne om noen få trekk. Disse resultatene er i tråd med studier fra Norges idrettshøgskole der det er vist hvordan fotballspillere på internasjonalt nivå orienterer seg særdeles aktivt selv når ballen er langt unna. Enda mer interessant er det at omfanget av og kvaliteten på slike visuelle strategier har vist seg å øke dramatisk med trening, selv for spillere som allerede befinner seg på internasjonalt nivå. Trener dommere på dette?

ASSISTENTDOMMERENS plassering på linja har også vært gjenstand for forskning. Analyser av 200 internasjonale kamper samt eksperimenter med profesjonelle nederlandske assistentdommere har vist hvordan begrensninger i menneskets oppfatningssystem kan forårsake vurderingsfeil. Nærmere bestemt viser disse studiene at assistentdommere sjelden klarer å plassere seg eksakt på linje med bakerste forsvarsspiller. Vinkelen som dermed oppstår mellom observasjonspunkt, bakerste forsvarsspiller og fremste angrepspiller, skaper igjen et misvisende bilde på assistentdommerens netthinne som gjør at en rekke type situasjoner systematisk vurderes feil. Dette problemet forsvinner når assistentdommeren plasserer seg på linje med forsvarsspilleren. Riktig plassering er imidlertid ikke så enkelt å gjennomføre uten hjelp. Forsøk som er gjort ved Norges idrettshøgskole viser således at assistentdommere både plasserer seg riktigere og gjør signifikant færre vurderingsfeil hvis de gjør bruk av et spesielt lyssystem satt opp langs motsatt sidelinje. Dette systemet gjør at assistentdommeren får direkte feedback på egen posisjon i forhold til bakerste forsvarsspiller som dermed gjør det enklere å vurdere en offsidesituasjon rett. Kanskje noe å prøve i mesterskap?

SELV NÅR DOMMERE og assistentdommere er riktig plassert, gjør spillets dynamikk, tempo og kompleksitet at det er uhyre vanskelig å oppfatte tvetydige situasjoner riktig. Det er ikke forsket på hvor mye gode dommere faktisk oppfatter ute på banen, men mye tyder på at dommere, akkurat som spillere, kan øve opp dette gjennom trening. Dømming av mange kamper med god feedback, dømming av gode lag på trening og systematisk videotitting vil utvilsomt gi utvikling. Nitidige og repeterte videostudier av Tottis fall innenfor 16 meteren fra kampen mot Sør-Korea kan for eksempel gi en dommer god trening i å oppfatte de ørsmå stimuliene som skiller en ulovlig takling fra bevisst skuespill. Grundige mentale forberedelser og god forhåndskunnskap om lagenes måte å spille på er også avgjørende for hurtig og nøyaktig situasjonsoppfatning i kamp.

TIL SLUTT BØR det nevnes at mange andre faktorer, som ikke er så tydelige fra sofaen, også vil påvirke en dommers situasjonsoppfatning. Dette gjelder blant annet stress og fysisk utmattelse. Effekten av stress er spesielt interessant. Forskning har for eksempel vist at mengden informasjon som oppfattes blir mindre når en utsettes for stress og opplever økt spenning eller angst. Helhetsoppfatningen forsvinner. Dommeren med høyt spenningsnivå kan for eksempel blåse for frispark og overse at spilleren som så mottok ballen, sto i klar scoringsposisjon. Likeledes kan assistentdommeren vinke for en spiller i offsideposisjon uten å registrere at spilleren ikke er involvert i spillet. I en tid der dommerens feil blir nådeløst avslørt på TV og heftig debattert i etterkant, er spenningsregulering en stor utfordring. Dette bør derfor være en naturlig del av dommeres trening.

Samlet viser dette at man vet en del om fotballdommeres syn og situasjonsoppfatning. Inntil det blir klart hvordan regelendringer eller innføring av ny teknologi kan effektivisere dømmingen, er systematisk jobbing med disse faktorene en god og nødvendig start.

OMSTRIDT: Dommer Byron Moreno fikk mye kritikk for sine avgjørelser under kampen mellom Sør Korea og Italia.