VÆRT PÅ SCENEN FØR: Allerede i 2006 dominerte Marit Bjørgen den årlige Idrettsgallaen selv om det skjedde via storskjerm fra verdenscupen i Estland. Marits suksess forteller mye om norsk idrett. Derfor er det uforstålig at noen nå rett etter at hun har lagt opp, forsøker å ødelegge den idrettsmodellen som var med på å løfte henne fram. FOTO: Lise Åserud / SCANPIX .
VÆRT PÅ SCENEN FØR: Allerede i 2006 dominerte Marit Bjørgen den årlige Idrettsgallaen selv om det skjedde via storskjerm fra verdenscupen i Estland. Marits suksess forteller mye om norsk idrett. Derfor er det uforstålig at noen nå rett etter at hun har lagt opp, forsøker å ødelegge den idrettsmodellen som var med på å løfte henne fram. FOTO: Lise Åserud / SCANPIX .Vis mer

Maktkamp om den norske idrettsmodellen

Trist før TV-showet:
- Dette bare ødelegger for Marit Bjørgen

Et mer enn uklokt forslag forteller om maktkampen som kommer om retten til å få styre Norges Idrettsforbund

NRKs Idrettsgalla som sendes fra Stavanger i kveld, kommer Marit Bjørgen; tidenes beste vinterolympier, til å bli hyllet for alt hun har gjort for norsk idrett. Samtidig jobber noen i det stille for å ødelegge den folkeidretten som få har løftet fram på en like varm og fin måte som Marit.

Det er idrettens lokale folkestyre de er ute etter. Altså de politisk styrte idrettskretsene som sørger for at alle de ulike sportsaktivitetene på hvert sted blir sett på i forhold til resten av lokalsamfunnet. Der tar vanlige frivillige et tak for fellesskapet for å hjelpe fram et best mulig leketilbud til flest mulig landet rundt.

Hadde det ikke stått svart på hvitt i den rapporten som er grunnlaget for denne såkalte «moderniseringen» av idrettsbevegelsen, ville tanken knapt vært til å tro. Men der står det altså som det siste av tre forslag til framtidig organisering av norsk idrett utstyrt med en helt nødvendig advarsel fra arbeidsgruppa som har laget rapporten:

- Det er et minus ved forslaget at det ikke har noen demokratisk fundert fellesidrettslig enhet på regionalt nivå, skriver arbeidsgruppa.

Den advarselen kan ikke bli sagt klart nok.

FOR la oss vende tilbake til kveldens viktigste utøver på Idrettsgallaen. Marit Bjørgen debuterte i verdenscupen i 2000 og la opp i 2018. Du kan nok late som om det er en tilfeldighet at hennes eventyrlige karriere har falt sammen med de aller beste årene for norsk idrett både målt i aktivitet og medaljer, men det er ikke spesielt smart.

I år etter år har denne storhetstida vært tett knyttet til en lokalt basert idrettsbevegelse spredd over absolutt hele Norge. Da er det oppsiktsvekkende at ett av forslagene i den moderniseringsprosessen som nå pågår i bevegelsen, altså er å fjerne hele lokaldemokratiet i idretten.

Det å ta vekk dette folkestyret av bevegelsen vil være det samme som å demontere den norske idrettsmodellen.

DENNE uka ble Norge igjen kåret til verdens fremste idrettsfolk av det britiske fagnettstedet Greatest Sporting Nation (GSN). Det er andre år på rad, og Norge har bare vært utenfor pallen en eneste gang siden disse målingene av internasjonale idrettsprestasjoner startet i 2008.

Kåringen baserer seg på resultatene i 79 ulike idrettsgrener, og som i fjor legger ekspertene i GSN vekt på bredden i norsk idrett. Mens Kroatia på andreplass tok de fleste av poengene sine på den fantastiske VM-finalen i fotball, hentet Norge inn poeng fra hele 18 ulike sportsgrener både sommer og vinter.

Denne framgangen har vært særlig sterk de siste årene etter at Olympiatoppen begynte å etablere regionale kompetansesentre. Nå er det åtte slike miljøer i Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand, Drammen, Lillehammer og Fredrikstad. Det betyr at de beste utøverne kan få bo nærmere hjemstedet sitt, samtidig som store områder har fått rask tilgang til svært flinke trenere.

RESULTATENE har vært lett å se. Den før så elendige idrettsbyen Bergen har begynt å prestere på høyt nivå. For eksempel som lokomotiv for norsk skøytesport gjennom engasjementet til den canadiske sprinttreneren Jeremy Wotherspoon i driftige Fana IL. På samme vis har Olympiatoppen gjennom nestoren Ørjan Madsen i Stavanger vært med og hjulpet Ingebrigtsen-familien med deres satsing, selv om trenerpappa Gjert seinest i boka som kom ut før jul gikk til angrep nettopp mot Olympiatoppen:

- Vi er ikke i verdenstoppen på grunn av Olympiatoppen og Norges Friidrettsforbund. Vi er i verdenstoppen på tross av dem, skrev han, men der er Gjert Ingebrigtsen som ellers absolutt bør bli valgt til Årets Trener på Idrettsgallaen i kveld, en sjelden motstemme.

For landet rundt er det lokal stolthet over det idretten får til sammen. Derfor er det ikke tilfeldig at nesten nitti prosent av de rundt 100 millionene som denne satsingen koster, er betalt av de enkelte fylkeskommunene.

Det betalte seg for eksempel med Håvard Holmefjord Lorentzen vakre OL-gull i Pyenongchang der Norge til slutt ble beste nasjon..

AT vi aldri har vært sterkere i toppidrett, får så være. Antall medaljer vil alltid variere. Det viktigste er at den norske idrettsmodellen sikrer aktivitet, helse og glede for flest mulig av oss.

Nettopp det poenget løftet Marit Bjørgen selv fram for noen år siden da hun sammen med Brede Hangeland, den tidligere kapteinen på guttas fotballandslag, skrev et forsvar for hvordan vi driver idretten vår.

Altså at den viktigste jobben gjøres i den enkelte klubb i et tett samspill med hele lokalsamfunnet.

DET er utgangspunktet for den nåværende organiseringen av bevegelsen med kommunale idrettsråd og felles idrettskretser som organiserer samarbeidet med fylkene. Her sikres også økonomien. Kommunene -og fylkenes totale bidrag til idretten er langt mer enn dobbelt så stort som idrettens andel av spillemidlene og den hele statlige støtten.

Kan du slå venner, rivaler, langrennsløpere og eksperter i Fantaski?

Dagbladet og Swix lanserer et nytt managerspill for langrenn. Her kan du sette opp ditt eget lag bestående av seks jenter og seks gutter foran hver verdenscuprunde. Du får poeng ut ifra hvordan dine utøvere presterer.

Spillet går over hele sesongen, men du vinner premier hver eneste runde.

Når antall fylker nå skal reduseres fra 18 til 11, må de felles idrettskretsene naturlig nok tilpasses denne endringen. Det er en del av moderniseringen av bevegelsen som nå er ute til høring, med flere greie forslag for å jobbe bedre sammen.

Men tanken om å kutte ut de politisk styrte idrettskretsene, er forbløffende lite klok.

FOR dette forslaget kommer også samtidig med en sterk vekst i hele den norske idrettskulturen. Denne veksten baserer seg på politisk enighet lokalt og regionalt om hvordan idretten kan gjøre en viktig jobb for samfunnet i for eksempel oppvekst, helse og utdanning. Da rimer det ikke å ta vekk det lokale -og regionale demokratiet som samordner denne jobben.

Derfor blir heller ikke dette forslaget vedtatt på Idrettstinget i mai. Tydelige angrep mot velfungerende lokaldemokrati kombinert med konsentrasjon av makt i Oslo, lykkes sjelden i det vidsstrakte Norge.

Men at forslaget kommer på bordet mens idrettsbevegelsen mangler en samlende ledelse, viser hvordan maktkampen bygger seg opp før valget av ny idrettspresident.

FORSØKET er til å kjenne igjen fra en maktkamp mellom særforbund og idrettskretser som har preget norsk idrett i tiår. Seinest på idrettstinget i 2011 prøvde de store særforbundene å overta makten i Norges Idrettsforbund ved å svekke de lokalt valgte idrettskretsene. At forsøket dengang mislyktes, var viktig for den brede framgangen som har skjedd siden. For med Børre Rognlien som ny president, begynte perioden med det mest systematiske landsomfattende sosiale idrettsløftet for å sikre en folkebevegelse med plass til alle .

Det er en virkelighet som dessverre har gått i glemmeboka i de siste års ofte helt perspektivløse bråk rundt ledelsen i Norges Idrettsforbund.

DE som nå prøver seg på en meningsløs omorganisering av norsk idrett uten helt å tørre en åpen maktkamp, har enda dårligere sjanser enn de gamle kuppkompisene. Mer og mer skjønner de største særforbundene at nettopp det lokale samarbeidet er avgjørende også for enkeltidrettenes egen suksess. Denne gangen vil nok verken fotball, friidrett, håndball eller ski utfordre den norske idrettsmodellen.

Og ærlig talt; dette er ikke akkurat kvelden for å ødelegge for Marit Bjørgen.