MULIGHETENES MANN: Per-Mathias Høgmo ser etter de småtingene som gjør at Norge kan få et resultat borte mot Kroatia, men snakker om å føre kampen. Det er umulig, mener Dagbladets fotballkommentator, Morten Pedersen.Foto: Sveinung U. Ystad, Dagbladet
MULIGHETENES MANN: Per-Mathias Høgmo ser etter de småtingene som gjør at Norge kan få et resultat borte mot Kroatia, men snakker om å føre kampen. Det er umulig, mener Dagbladets fotballkommentator, Morten Pedersen.Foto: Sveinung U. Ystad, DagbladetVis mer

Troen på å gjøre det umulige mulig

I går startet de taktiske forberedelsene for den norske slagplanen i Zagreb. Fellesnevneren for alle tilnærminger er balanse.

MARBELLA (Dagbladet): Innerst inne, fordi han så inderlig ønsker å være tro mot læren og det definerte utviklingsmålet, leker Per-Mathias Høgmo med tanken om å styre en fotballkamp mot Kroatia. I den virkelige verden, og det er der vi er nå, vet han at det er umulig. Men han hadde ikke vært Per-Mathias Høgmo om hjertet ikke hadde snakket om det hjernen forteller ham vil være taktisk galskap.

Vi kan nemlig ikke driste oss til å ta tak i hendelsene i Zagreb.

Det eneste vi kan gjøre er ta våre forholdsregler, se kampen an og satse på at det byr seg en mulighet eller to.

UNDER DEN FØRSTE Kroatia-gjennomgangen i går kveld fikk de norske gutta se et kvalitetslag hvis ballbesittelse mot Italia var 65 prosent. Borte! Det forteller at vår neste motstander er der vi streber etter å komme, på et nivå der den enkeltes og lagets ferdigheter — som teknikk i verdensklasse, god fysikk og velutviklet spilleforståelse - gjør dem i stand til å føre alle kamper. Og mot en slik motstander tar man ikke sjanser selv om det norske lagets formålsparagraf og gulrot er å utvikle eget spill i hver eneste kamp.

Man gjør bare det som må gjøres.

Man søker den riktige balansen.

DET FØRSTE TRENER Høgmo ser etter når han analyserer en motstander er hvordan laget hans kan gi det andre laget trøbbel. Han er altså en mulighetenes trener. Ikke problemenes. Og det er en trenerfilosofi som i hvert fall gjør livet en smule lettere når den neste motstanderen din har fem strake seirer og 14-1 i målforskjell.

Bare der er det jo en osean av problemer å bli deppa av.

NORGES MOTGIFT I Zagreb lørdag kveld, ut over å forsvare oss samlet, kompakt og med passe (riktig) presshøyde, vil handle om å lede kroatene dit vi helst ønsker dem. For deretter å slå kontra. Høgmo vet at Kroatias midtstoppere har en tendens til å falle av tidlig når laget ikke har ballen. Og det er i rommet som i slike situasjoner oppstår mellom midtbanen og forsvaret han ser Norges muligheter. Selvfølgelig krever det øyeblikkets omstilling fra forsvar til angrep, selvfølgelig kreves presisjon når ballen skal hurtig framover i banen og like selvfølgelig krever en slik slagplan vilje til å angripe de mulighetene med nok folk.

Hvilket også handler om balanse.

Fordi en mot-kontring på den norske kontringen også må kalkuleres inn i det taktiske regnestykket.

HØRES VANSKELIG UT? Nei, ikke på tegnebrettet. Men i praksis, mot et fotballag av høy klasse, er utfordringene plutselig veldig mye større. Så regn ikke med  et norsk lag som tar alle brudd like helhjerta, og regn ikke med et norsk lag som har ballen veldig mye over 35 prosent. Men regn med et norsk landslag som har gjort leksene sine. Og som på tross av motstanderens 65 prosent ballbesittelse borte mot Italia og 14-1 i målforskjell på de fem siste kampene, faktisk tror det er mulig å gjøre det tilnærmet umulige i Zagreb.

DA TROPPEN BLE tatt ut skrev jeg at et resultat lørdag kveld vil være en større sensasjon enn 1-1 på Wembley og 0-0 i Rotterdam på veien til USA 1994. Det mener jeg fortsatt. Men fordi jeg også var på begge de nevnte kampene holdes døra på gløtt for at så kan skje. For sjelden har et norsk landslag blitt rundspilt slik vi ble det borte mot England og Nederland.

Og så lenge det ble poeng i London og Rotterdam kan det bli poeng i Zagreb.