Trollmannen og antiheltens OL-fest

PRAGELATO (Dagbladet):

Du har sjelden sett en gladere mann enn Mika Kojonkoski i går kveld. Så er da Lars Bystøls OL-gull noe helt ekstra å juble for. Gutten er ikke bare blitt en av verdens beste skihoppere under Kojonkoskis ledelse. Han er også blitt en voksen mann.

MIKA KOJONKOSKI skal ha mye av æren både for skihoppinga og modningprosessen. Kojonkoski har aktivt tatt grep om Bystøls utvikling. Han har vært klok nok til å forstå at skal gutten få uttelling for det enorme naturtalentet han har for skihopping, må også det mentale være på plass. Det sier litt om Kojonkoski som trener og lagbygger. Han fokuserer på så mye mer enn hoppteknikk og miljø. Og han er kjent for å lykkes med det han driver med.

I går kveld fikk han den ultimate betalinga for jobben han har lagt ned.

DET GJORDE selvsagt Lars Bystøl selv også. OL-gullet er en idrettsbragd han skal være - og selvsagt er - inderlig stolt av. Bystøl var rask til å dele æren med teamet sitt, og husket selvsagt på å nevne Kojonkoski. Men selv om han har mye å takke treneren for, er det nok seg selv han skal takke aller mest. For å ha tatt utfordringer, gått gjennom prosessen som kreves for å bli olympisk mester. Det var han, og bare han, som var best når det gjaldt.

JEG KJENNER IKKE Lars Bystøl så godt. Men jeg kjenner historien hans. Det gjør de fleste med snev av hoppinteresse. Det er en historie av opp- og nedturer. Noen ikke fullt så hyggelige heller. Det er ingen grunn til å rippe opp i dem nå. For når Mika Kojonkoski til stadighet poengterer at Lars er blitt en voksen mann, er det nettopp dette han sikter til. Der Lars før kunne være uansvarlig, tar han nå ansvar, er Kojonkoskis poeng.

DA BLIR DET LITT for dumt når hoppsjef Clas Brede Bråthen helt uoppfordret svarer slik på et spørsmål om hvordan han tror Bystøl vil takle det å bli olympisk mester: «Jeg håper han ikke gjør som Matti Nykänen». Da er det Bråthen selv som ripper opp i ei fortid hoppledelsen gjør hva den kan for å begrave.

DET BURDE FÅTT ligge. De fleste av oss har ting på samvittigheten fra ungdommen vi helst skulle hatt ugjort. Og i går var det egentlig bare grunn til å glede seg. Over en naturbegavet skihopper som har gjort jobben sin på mesterlig vis, som takler både press og bakke og hopper seg til det gjeveste trofeet en idrettsmann kan vinne.

NOEN FOLKEHELT blir Lars Bystøl neppe. Han har tilsynelatende ikke Romørens sjarm eller Ljøkelsøys lune humor. Utad virker han mest sjenert og sky, som en slags antihelt. Innad i hoppleiren, byr han derimot rikelig på seg selv, sies det. Fordi han føler seg trygg i miljøet Mika Kojonkoski har skapt rundt ham og de andre norske skihopperne. Du så det de andre norske hopperne i går kveld også. De oppførte seg som om de hadde vunnet gullet selv der de stormet sletta og bar Bystøl på gullstol. Å glede seg over en lagkamerats suksess kan være en vanskelig øvelse. For de norske hoppgutta er det en helt naturlig ting. Og jeg tror nok det gledet dem litt ekstra at når de ikke kunne vinne selv, var det Bystøl som gjorde det.

SOM IDRETTSPRESTASJON kan ingenting måle seg med et olympisk gull. Men innerst inne er nok Kojonkoski, og kanskje Bystøl selv også, minst like tilfredse med at guttungen er blitt en voksen mann.