Trønderne har skjønt det

Det er ikke tilfeldig at det beste i norsk lagidrett kommer fra Trøndelag, skriver Esten O. Sæther.

MED ENDA EN semifinale har Marit Breivik på nytt vist hvor solid laget hennes er blitt. Hverken trener eller spillere trenger strengt tatt mer EM-suksess, men den kommer sikkert.

Det laget Breivik har skapt gjennom år med solid lederskap reflekterer det beste i den nye norske toppidretten; strategi bygget på kunnskap, selvstendige utøvere og en helhetlig forståelse av hva som er suksess.

Til sammen høres det trøndersk ut.

SIST HELG BLE Marit Breivik kåret til årets trener på Trøndersk Idrettsgalla og intervjuet på en så sprakende telefonlinje fra Makedonia til Trondheim Spektrum at telefoni framstod som nymotens selv i landets teknologiske hovedstad.

Det er fortsatt ikke stilen som løfter fram det trønderske. Jeg har vært på adskillig mer strøkne og pompøse prisutdelinger, men sjeldent på en riktigere. «Folkelighet på rød løper» er denne gallaens motto, men det med rød løper kan du hoppe over.

Folkelighet kommer du derimot ikke forbi når du skal forklare både håndballsuksessen og den trøndersk dominansen i norsk toppidrett.

TRØNDERNE HAR holdt godt fast på helheten i den norske idrettskulturen. Det er fortsatt tilstrekkelig mange av dem som skjønner at en slik tilnærming gir både best resultater og mest glede.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var grunnen til at Roar Strand, en annen av de aller største trønderske idrettsnavnene, først langt på natt slapp opp på scenen for å motta Rosenborgs diplom for seieren i avstemningen "Klubben i mitt hjerte".

TRØNDERSKE TRIUMFER: Årets trener og årets hedersprisvinner under Trøndersk Idrettsgalla, Marit Breivik og Bjørn Hansen. - Trønderne har holdt godt fast på helheten i den norske idrettskulturen - det gir både best resultater og mest glede, skriver Esten O. Sæther. Foto: GORM KALLESTAD/SCANPIX
TRØNDERSKE TRIUMFER: Årets trener og årets hedersprisvinner under Trøndersk Idrettsgalla, Marit Breivik og Bjørn Hansen. - Trønderne har holdt godt fast på helheten i den norske idrettskulturen - det gir både best resultater og mest glede, skriver Esten O. Sæther. Foto: GORM KALLESTAD/SCANPIX Vis mer

Da hadde Strand ventet i køen bak en trofast islegger fra Leinstrand, en pur ung bueskytter fra Fosen, en stolt rektor fra Meråker Gymnas, en plutselig omskolert hockeyspiller fra det norske kjelkehockeylaget, en 96-åring som hadde satt verdensrekord på 5 000 meter i sin klasse, en herlig fotballgjeng fra Flatås Lions og en lykkelig ordfører fra Holtålen.

Den lille fjellbygda ble kåret til årets idrettskommune i Trøndelag, og det er sannsynligvis et tegn på at innbyggerne der overgår det meste av idrettsengasjement landet rundt.

TIL SAMMEN minnet den lange rekken av prisvinnere opp på scenen om at det er noen trønderske grunnleggende årsaker for at Roar Strand ble selve symbolet på at det var mulig å lykkes internasjonalt også som norsk klubbspiller i fotball.

Dette er et område der det å drive idrett er hverdagskultur med lokalklubb, skole og kommune som avgjørende kulturbærere for å holde den sterke tradisjonen levende.

DA PASSET DET perfekt at årets hederspris gikk til den gamle Rosenborg-treneren Bjørn Hansen som mer enn de fleste har skjønt hvor viktig samspillet mellom sport og samfunn er for å skape god norsk idrett.

Det er også derfor Bjørns tidligere makker Nils Arne Eggen velger å bruke sine siste trenerår på å bygge opp Rosenborgs trønderske talenter igjen. Han vil gi klubben i sitt hjerte en enda sterkere lokal identitet.

MARIT BREIVIK står midt i denne tradisjonen. Et sted på veien fra sin egen karriere som storscorer i Skogn til den pedagogiske oppvisningen som landslagstrener har hun plukket med seg det viktigste; toppidrett på norsk må henge sammen med hverdagen.

Denne tilnærmingen har gitt oss et kvinnelandslag i håndball som overgår alt som tidligere er blitt prestert innen norsk lagidrett.

Trønderne har skjønt det

Ungarn-kampen ble en ny bekreftelse på at de norske jentene er både smartest og best trent. Dessuten er de så trygge på det de har lært, at de tåler svake perioder underveis. Håndballjentene vet uansett hvorfor de som regel vinner til slutt.

Sånn blir det visst stadig flere enn trønderne som skjønner det.