Troverdighet for fall

I morgen kjører Anita Valen fellesstarten i sykkel-VM. Det burde hun aldri fått lov til.

At Valen får kjøre, er en like stor skandale som at norsk idrett har valgt seg et domsutvalg som langt på vei latterliggjør statusen Norge har opparbeidet seg som et troverdig foregangsland i antidopingarbeid.

Domsutvalget valgte å se bort fra en åpenbart positiv dopingprøve under påskudd av at koffeinen, som prøven inneholdt, blir fjernet fra dopinglista til nyttår.

FRIFINNELSEN kom uten en reell saksgjennomgang. Hadde domsutvalget valgt å behandle saken, ville de støtt på vitenskapelig materiale som utelukker at Anita Valen kunne få i seg så mye koffein ved å drikke kaffe. Kostholdseksperter og mennesker med innsikt i slikt, hevder at koffeinmengder tilsvarende Valens prøve, kun er mulig å oppnå på andre måter, eksempelvis ved å knaske koffeintabletter.

DERFOR BLIR det helt feil når et domsutvalg i en nasjon som selv har tatt på seg rollen som foregangsland innen antidoping behandler en sak så lemfeldig og bevisst ser gjennom fingrene med en positiv dopingprøve.

Du må gjerne kalle Valen-saken en fillesak. Isolert sett er den det også.

Prinsipielt er den noe langt mer. Frifinnelsen er et brudd på et hittil strengt håndhevet regelverk.

Men viktigere; Frifinnelsen, med Valens påfølgende VM-start, er til skade for norsk dopingarbeids gjennomslagskraft internasjonalt.

Lille Norge har vært en pådriver for å finne, og straffe, juksemakere.

Lille Norge har slåss for å få sine doping-prinsipper gjeldende i mektige _ og tradisjonelt arrogante _ sammenslutninger som IOC og store internasjonale særforbund.

ETTER VALEN-DOMMEN ristes det lattermildt på hodet av Norges selvjustis. Fanebærerern for antidopingarbeid er så til de grader tatt med buksene nede.

Den norske inkonsekvensen er godt nytt for alle som ikke har det travelt med å få på plass det strenge norsk-inspirerte antidoping-reglementet.

Det internasjonale sykkelforbundet har hatt mange dopskandaler. Og de har gjerne vært stygge.

At forbundet tillot Valen VM-start til tross for at frifinnelsen ble anket og således ikke er rettskraftig, vitner i beste fall om et liberalt tankesett rundt doping-problematikken.

JEG VET AT flere sentrale ledere i idretts-Norge er mektig skuffet over at domsutvalget valgte å ikke behandle Valen-saken, men i stedet frifant henne utfra en framtidig regelendring.

Og det er verdt å merke seg at det ikke er Idrettsforbundet, men et helt uavhengig domsutvalg, som står for frifinnelsen.

Idretten vil nemlig ha Anita Valen dømt. Fordi hun har gjort noe ulovlig, men også fordi en frifinnelse reduserer norsk antidopingarbeids troverdighet og mulighet til å påvirke i internasjonale fora.

OG SKAL VI fortsatt ha en dopingfri idrett som mål, er det viktigere å dømme folk som bryter regelverket enn å stille til start i et sykkel-VM.

BURDE IKKE FÅTT KJØRE: Anita Valen sykler for å vinne VM-gull i Hamilton i Canada i morgen. Her fra den dårlige tempoetappen onsdag. _At Valen får kjøre, er en like stor skandale som at norsk idrett har valgt seg et domsutvalg som langt på vei latterliggjør statusen Norge har opparbeidet seg som et troverdig foregangsland i antidopingarbeid, mener Dagbladets kommentator.