Presidentvalget Norges Idrettsforbund

TV-tabben stopper ham

Forbløffende enighet mellom de tre som vil styre den norske idrettsbevegelsen. Det kunne gitt en sensasjonell mulighet for en vraket president. Men så var det NRK-intervjuet da.

PÅ VEI UT? I tolvte time ble Tom Tvedt foreslått av Svømmeforbundet etter at valgkomiteen vraket ham som president i Norges Idrettsforbund. For å lykkes må nok søndagens valg mellom tre kandidater gå til en ny avstemning. Kan det likevel være slik at tingforsamlingen ser mer på resultater enn person? FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpix
PÅ VEI UT? I tolvte time ble Tom Tvedt foreslått av Svømmeforbundet etter at valgkomiteen vraket ham som president i Norges Idrettsforbund. For å lykkes må nok søndagens valg mellom tre kandidater gå til en ny avstemning. Kan det likevel være slik at tingforsamlingen ser mer på resultater enn person? FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

EN vraket president, en plutselig utfordrer og en overraskende politisk oppstandelse i tolvte time. Til sammen skulle det speile steile fronter mellom de tre som nå kjemper om å få lede den norske idrettsbevegelsen, men det bildet er totalt feil:

  • Få er mer like i muntlige verdier og proklamert idrettspolitikk enn trioen Sven Mollekleiv, Berit Kjøll og Tom Tvedt.

Morgendagens presidentvalg blir ikke noe spørsmål om retning. Bare om person.

FOR idretten kan det være viktig nok. Den sittende presidenten Tom Tvedt er et bra eksempel på det.

Han ble vraket av valgkomiteen i Norges idrettsforbund under fire år etter at han var trampeklappet fram som suveren ny sjef. På tinget i Trondheim den gang virket alt så greit. En avslappet, morsom Tom Tvedt hadde grepet på forsamlingen. Han framsto som en opplagt leder for en sosial folkebevegelse med full orden på hvordan idretten med sine nær to millioner medlemmer kunne hjelpe fram et bedre norsk samfunn. Og samtidig vinne noen VM -og OL-gull på veien.

Nå har han overoppfylt de fleste av sine politiske løfter fra forrige idrettsting, men samtidig sannligvis tapt den personlige makten.

SÅNT skulle knapt vært mulig, men forklarer kanskje at personvalget også er viktig. For Tvedts makt glapp først og fremst på fem kleine TV-minutter på Dagsrevyen som viste at han ikke mestret det ekstreme presset som kan følge med et slikt verv:

- Jeg rotet det til på NRK, sa han i presidentens åpningstale til idrettstinget, og var åpen om hva mediekjøret gjennom flere år har kostet:

- Jeg har vært ganske kjørt og ganske langt nede, fortalte han. Akkurat det skyldtes mer enn Ingerid Stenvold som en usedvanlig pågående reporter på Dagsrevyen. Den vonde kvelden for to år siden kunne ikke Tom Tvedt svare fordi han rett og slett ikke hadde noen god forklaring på avstanden mellom idrettsledelsens enkelte for rause fester og de nøkterne verdiene de ellers forvaltet.

De få tabbene og den ene klønete episoden i seg selv forsvarer ikke tapt tillit, men ble symbolet på en ledelse som tilsynelatende ikke var til å stole på. Der og da var det replikkene og sceneteknikken som sviktet. Ikke Tvedts egne verdier.

Det kunne skjedd med hvem som helst av oss. Men altså ikke ustraffet med en idrettspresident som plutselig måtte forsvare bevegelsens troverdig.

SETT i etterkant er det ingen ting i veien med den:

  • Ironisk nok har norsk idrett levert tidenes beste resultater akkurat mens den har vært som mest kritisert.

Medaljesuksessen er knapt til å tro, medlemsutviklingen solid og økonomistyringen god. I går la Norges idrettsforbund fram et overskudd på drøyt 15 millioner kroner fra et regnskap som fikk tommelen opp både fra revisor og kontrollkomité. Den kritiske rapporten som kom fra Riksrevisjonen i fjor høst, viste seg å være akkurat så overspilt og detaljfiksert som den virket for dem som tok bryet med å ettergå kritikken den gang. Heller ikke vokterne som skal passe på at fellesskapet får tilbake det vi betaler for av norsk idrett, klarte å formidle helheten i bevegelsen. Det gjorde denne kritikken unødvendig svak.

For denne gangen var det aldri noen fundamental svikt sentralt i norsk idrett. Ikke noe underslag, ikke noe dramatisk overforbruk og ingen avgjørende etiske brister bortsett fra den flaue episoden fra sist høst da Tom Tvedt ikke var raus nok til å hjelpe sin rival Linda Hofstad Helleland med å få et bedre internasjonalt antidopingarbeid.

DENNE tingperioden ble imidlertid for mye preget av maktkampen rundt den faglig sterke generalsekretæren Inge Andersen som Tom Tvedt ville ha vekk. Så fulgte det mer bråk med et splittet styre, bakspill, skjulte agendaer og en president som ikke klarte å holde bevegelsen samlet.

Etterpå forteller de gode resultatene at mye av kritikken mot den sentrale ledelsen i norsk idrett både var lettvint og unyansert, men mest at hverdagen i idrettsklubbene landet rundt så visst ikke avhenger av de nasjonale ledernes antall drikkebonger.

Eller antall presidentkandidater for den saks skyld.

hvordan skille mellom de tre? Kanskje i formidlingsevnen. Rammen på et idrettsting inviterer ikke til det. Her er det ingen direkte presidentdebatt, og nå kommer to av kandidatene uten egne muligheter til å gå rett inn i den løpende politiske diskusjonen.

Det gjør det vanskelig for delegatene for eksempel å utfordre Berit Kjøll på hvorfor hun aldri har snakket om idrettspolitikk før hun ut av intet ble lansert som mulig ny president. Eller for den saks skyld om Sven Mollekleivs kunnskapsrike veltalenhet dekker over ukjente standpunkt i kontroversielle idrettssaker.

At han har mest innsikt og erfaring til å formidle idrettens verdier for et bredt TV-publikum, er det ingen tvil om. Men Tom Tvedt har altså nådd fram til sine egne en gang før. De som skal stemme i morgen.

OM ikke en av de tre får halvparten av stemmene under første runde i søndagens presidentvalg, blir det en ny valgomgang mellom de to kandidatene med flest stemmer.

Dette er den sittende presidentens eneste lille mulighet til å trosse valgkomiteens ønske om en ny leder for Norges idrettsforbund. At forsamlingen i ettertanke ser mer på hva idretten har oppnådd de siste fire åra enn at trøkket likevel ble for stort på ham som i denne kraftige blåsten ledet bevegelsen.

Altså politisk resultat i stedet for person.

Men er det sannsynlig i et presidentvalg?

IKKE hvis tinget husker hvem som jobbet først for å få til den tette samfunnskontakten som har gitt så gode økonomiske rammer for norsk idrett. Den viktige momskompensasjonen som nå hjelper klubber landet rundt, ble for eksempel arbeidet fram av forrige president Børre Rognlien med solid støtte nettopp fra den seinere avskiltede generalsekretær Inge Andersen.

Det var deres kunnskap og langsiktige strategiske tenkning som skaffet politisk gjennombrudd for denne og flere av de store reformene som det siste tiåret har gjort idrettsbevegelsen til et enda bedre sosialt arbeid. De var to av mange sentrale ledere som har gjort idrettsbevegelsen så viktig for Norge. Tom Tvedt står støtt for det samme, men her står han altså på skuldrene til noen,

UNDERVEIS har også Sven Mollekleiv som tidligere leder for Frivillighet Norge, vært en viktig medhjelper. Det han har levert i norsk organisasjonsliv gjennom flere tiår, er mer enn TV-tekke. Det er gjennomført verdipolitikk.

I morgen er det et tungt argument for at Mollekleiv blir ny idrettspresident. For i lengden er det bare det å samle storsamfunnet bak idretten som gir denne bevegelsen den nødvendige troverdighet.