ALLTID NOE Å FIKSE: Gjert Ingebrigtsen er pappatreneren som utviklet seg til å bli en klassetrener gjennom nysgjerrighet og systematikk. Resutltatene med tre sønner i 2018 taler for seg. En knallsterk kandidat som Årets Trener. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpix
ALLTID NOE Å FIKSE: Gjert Ingebrigtsen er pappatreneren som utviklet seg til å bli en klassetrener gjennom nysgjerrighet og systematikk. Resutltatene med tre sønner i 2018 taler for seg. En knallsterk kandidat som Årets Trener. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Gjert Ingebrigtsen Årets Trener 2018

Tviler på at han er god nok pappa. Gjert er uansett Årets Trener

Gjert Ingebrigtsen er redd for at han ikke er bra nok som pappa. På banen er det ingen tvil.

KLINGENTHAL (Dagbladet): Vi blir invitert langt inn i det mest private i NRK-serien «Team Ingebrigtsen». Det er jo derfor denne sportsrealityen i kvalitet overgår det meste av det ofte ferdigskrevne og oppkonstruerte i sjangeren.

Slik er vel ikke dette engang reality-TV Det er enkel, direkte adgang til privatlivet til Norges beste idrettsfamilie, og mer og mer liker hjemmepublikummet hva de får se.

For i sesong to av «Team Ingebrigtsen» er vi forlengst blitt vant til farens lett koleriske væremåte, ser tydeligere hvordan mor stødig holder storfamilien samlet og er blitt tryggere på at barna vokser opp som sterke, fine folk uansett det tidvis tilgjorte jernregimet med tilsynelatende hellige treningsprogram.

Da skal det bli vanskelig for juryen å komme utenom pappa Gjert som årets norske trener 2018 på Idrettsgallaen i januar.

AKKURAT det har juryen klart helt siden 2012 da Gjert Ingebrigtsen hadde trent sin eldste løpersønn til EM-gull. Om du ikke husker hvor overveldende Henrik Ingebrigtsens gulløp var den gangen selv for det norske sportsekspertisen, kan du sjekke NRK-opptaket der det blir uvant stille på oppløpssiden:

- Beklager at jeg mistet stemmen. Jeg trodde nesten ikke det jeg så, sier kommentator Lars Lystad.

Men familiens inntrente selvfølgelighet til det å vinne var forlengst etablert. Som Henrik fastslo i seiersintervjuet etterpå:

- Jeg tenkte på hvem jeg skulle se som de største konkurrentene mine. Jeg klarte ikke å komme på noe navn. Det er vel et bra tegn, kommenterte den unge vinneren sin egen prestasjon.

Der og da introduserte Ingebrigtsen-familien en ny type XXL-selvtillit som de fleste landsmenn; og for så vidt også jeg, har brukt lang tid på å fordøye.

DET er noe av årsaken til at Gjert til tross for år med sammenhengende større og større suksess, har slitt med å nå podiet for å ta imot utmerkelsen som «Årets Trener» på Idrettsgallaen. Resten av forklaringen ligger blant annet i det hoppmiljøet som er samlet her i tyske Klingenthal, og alle de andre gigantene i den norske toppidretten som i denne perioden har prestert historisk godt.

Hoppernes ydmyke, kunnskapsrike og inkluderende sjef Alexander Stöckl var selv på podiet i 2016 for laggullet Norge vant i Falun-VM året før. På den neste Idrettsgallaen ble han sittende igjen i salen sammen med Gjert selv om hopperne var blitt enda bedre.

Dengang var Gjert for første gang nominert. På det tidspunktet hadde han trent sønn nummer to fram til EM-gull på 1 500 meter, men heller ikke Filips triumf holdt til å gi pappa noen pris.

SELV på siste Idrettsgalla der juryen skulle vurdere familiens vanvittige 2017-sesong, nådde ikke Gjert opp. Leif Olav Alnes ble hentet alene fram som treneren bak VM-gullet til Karsten Warholm, mens kruttønna fra Sandnes igjen måtte nøye seg med å være nominert. Dette til tross for den sterke VM-bronsen til Filip og all ståheien rundt Jakob som friidrettens nye globale navn.

Juryen så aldri hvor raust det ville vært for norsk toppidrett å la de to ulike; men like flinke trenerne, få hver sin pris for å understreke at det finnes mange knep for å løfte fram de aller beste idrettsutøverne.

OG der er vi tilbake hos TV-kameraet som formidler hverdagen fra stua til Gjert Ingebrigtsen. I episode fire tar han oss inn i egne tunge tanker om hvor umulig det er å være både en god far og en god trener. Som en stadig mykere mann plager det ham:

- En eller annen plass på veien har guttene mistet kontakten med meg som far, sier Gjert. Han føler det er urettferdig at mor får lov til å være bare mor, mens han selv er dømt til å være trener og gjøre ting han ikke vil:

- Det var treneren din som gjorde det. Faren din ville aldri gjort det, forklarer Gjert i løse lufta det han har drevet med som trener opp gjennom alle disse årene. Selvsagt bare for å få ungene sine til å løpe fortest mulig.

- Hvor langt er man villig til å kompromisse med seg selv for å gjøre det som må til for at de skal nå sine mål, spør han kona Tone der i den grå sofaen, og legger til:

- Var det verdt å spolere far/sønn-forholdet når du vet at dette er det faen meg ingen som får noe godt ut av.

DET spørsmålet får han finne svaret på selv. Og det personlige svaret er uansett ingen fasit på den ofte utfordrende dobbeltrollen som både trener og mor eller far. Der er det jo ingen sannhet i treningslæren som forteller at det er umulig å gjøre det mer enn bra nok i begge disse rollene. Skjønt alt er vel egentlig mulig i livet med litt ekstra omtanke.

Altså den roen Gjert manglet da han satte i gang å skjelle ut alt og alle rett etter Jakobs flotte løp på Bislett i sommer fordi et par innkjøpte harer ikke løp akkurat så fort de første rundene som de hadde fått beskjed om. Da var han plutselig for mye pappa, og måtte i sist lørdags episode av TV-serien få hjelp av de store gutta sine for å skjønne det.

er det heller ingen fasit som sier at Gjert Ingebrigtsen er nødt til å stå igjen som landets beste trener etter den norske jubelsesongen 2018. Grunnene er likevel faglig sett mange akkurat i år:

  • I Jakob har han fått fram en tenåringsløper som verden ikke har sett maken til. Det ga to EM-gull.
  • 2018 ble sesongen da han løftet Filip til imponerende 3.30.01 på 1500 meter; selv om gutten slet med langvarig skade så seint som uker før han løp inn denne nye norske rekorden.
  • Og så har han klart å få Henrik tilbake på internasjonalt toppnivå etter flere år med skader. Bare tålmodige, faglig sterke trenere løser slike utfordringer.

Da får det så være at det er de to som krangler mest på TVen. Muligens fordi de i den samme korte tennfasen er så irriterende lik hverandre, men akkurat det får de finne ut av selv når kameraene er slått av.

DET vi vil se på TVen under Idrettsgallaen på nesten hjemmebane i Stavanger tidlig i januar neste år, er en rørt pappa som til slutt får den anerkjennelsen han fortjener for trenerjobben sin.

I reality-land hadde den sekvensen blitt en vakker åpning på sesong tre av «Team Ingebrigtsen», men i den egentlige virkeligheten mye mer.

For tilsynelatende små menn som vinner store seire, gjør det lettere for oss alle til å skjønne det gode ved å få være trener. At nettopp det å hjelpe andre til store prestasjoner, har kraft til å vokse over det vi selv forstår.

Da hadde jo Gjert Ingebrigtsen i all sin rå åpenhet vært en riktig fin vinner.