Typisk norsk følelse

Det er Norge som er bra; det er nordmenn som er best. Esten O. Sæther kommenterer.

BEIJING-OL ble avsluttet ved at en italiener ved navn Roberte Cammarelle sendte sin kinesiske motstander i gulvet med en; ja akkurat, karamell.

Bra eller trist for de nasjoner som regner sin lykke i supertungvekt, men akkurat det er kineserne for lengst kommet over. I løpet av disse lekene sine har de vunnet nesten alt; også sitt første boksegull, og vist seg selv og alle oss andre at de duger.

Som om vi hadde tvilt på det.


DET
var derimot en gang vi nordmenn tvilte på oss selv på idrettsbanen, men det er lenge siden. I løpet av et par tiår har vi lært at det er vi som er bra; ja, faktisk ofte best.

Sånn var det også i disse lekene der Norge med 3 gull, 5 sølv og 2 bronse; totalt 10 medaljer, ble beste nordiske nasjon, nummer 11 av de tradisjonssterke europeiske landene og nestbest av alle jordens folkeslag om du grovregner olympiske medaljer pr. innbygger.

Best var Jamaica med alle sine fabelaktige sprintere, men løp ikke de egentlig for godt til å være sant.

Eller?


NEI;
de gjorde ikke det.

Typisk norsk følelse

Foreløpig er det bare vi som er blant dem som reiser hjem fra OL med en tvilsom medalje. Bronsen fra laghopp sprangridning ligger an til å ryke for dop, og hele Olympiatopp-ledelsen har sannsynligvis et omfattende detektivarbeid foran seg for å finne ut hvordan dette kunne skje.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Holdningsarbeidet blir mye lettere. Det er ikke akseptabelt for en norsk utøver å vinne med juks, akkurat som det ikke er ok for en sprinter på Jamaica å dope seg til tidenes olympiske suksess i klassen «Fattige land».


VI STILLER
i klassen «Sprengrike land» og er pr. innbygger klart best i den, med velstående stuerene felles klassevenner som Nederland, Danmark, Sveits, Canada og Sverige klart bak oss.

Utøverne fra disse landene kommer alle fra allerede møblerte nasjoner; de trenger ikke å pynte oss med OL-medaljene. Det er moro å vinne, men vi har allerede vunnet så mye annet i livet at prestasjonene på idrettsbanen får komme og gå.


FELLES
for disse rike, stabile vestlige samfunnene er lav sannsynlighet for systematisk dopbruk, men også liten vilje til store satsinger på å løfte landenes renomè via toppidrett.

Midt i den skvisen sitter vår egen toppidrettssjef Jarle Aambø. Beijing-lekene har vært en sammenhengende suksess for den oppfølgingen han og staben i Olympiatoppen har gitt både håndballjentene og de individuelle enerne, men satsingen er skjør.

Bortsett fra fotball og håndball er det ikke penger i norsk toppidrett til å jobbe fram rekrutteringen som skal komme etter Andreas Thorkildsen, Olaf Tufte, Eirik Verås Larsen, Alexander Dale Oen, Sara Nordenstam, Nina Solheim, Kjersti Tysse Plätzer, Erik Tysse og Gunn Rita Dahle.

Olympiatoppen har foreløpig bare midler til å holde de aller beste gående, og de fleste særforbundene i sommeridrettene er for små til å lage egne satsinger.

TYPISK NORSK: Andreas Thorkildsen tok det siste norske gullet i OL i Beijing i går. Dersom vi ønsker oss flere, må vi skaffe oss beslutningstakere som prioriterer fellesbudsjettet deretter, skriver Esten O. Sæther. Foto: REUTERS/SCANPIX
TYPISK NORSK: Andreas Thorkildsen tok det siste norske gullet i OL i Beijing i går. Dersom vi ønsker oss flere, må vi skaffe oss beslutningstakere som prioriterer fellesbudsjettet deretter, skriver Esten O. Sæther. Foto: REUTERS/SCANPIX Vis mer

Over tid kommer det til å dra kraften ut den sterke norske toppidretten.


SLIK
står vi overfor et felles valg:

** Synes vi toppidretten er kulturelt viktig for oss som nasjon, må vi skaffe oss beslutningstakere som prioriterer fellesbudsjettet deretter.

Foreløpig er det knapt politiske skillelinjer i synet på finansieringen av norsk toppidrett. Det er synd ettersom dette langt på vei er et politisk valg. Den samfunnsendringen som for eksempel håndball -og fotballjentene representerer, burde vært støttet med bevisst politikk om det er slik vi ønsker Norge skal framstå internasjonalt.


DER
plukker landene ellers sin egen lykke fra medaljeoversikten.

Kina ble best om du regnet i korrekt gullverdi. På den offisielle OL-siden er vertene rause og ranker USA som nummer 1 på grunn av at amerikanerne tok flest antall medaljer.

Men kineserne fikk likevel hele 100 medaljer totalt, nådde nesten sitt programnivå på 120 som de har satset systematisk for i åtte år og overbeviste som vertskap for enhver idrett.


OL-SUKSESS
henger sammen med vertskap og langvarig satsing. Slik opplevde Storbritania størst framgang med sin nye lotterifinansierte idrett. Britene har pøst penger over alle atletetene sine og var i Beijing med en rekordstor tropp for å stille best mulig forberedt til London-lekene om fire år.

På samme vis er gamle OL-verter som Australia, Spania og Sør-Korea fortsatt blant verdens beste sportsnasjoner; foruten USA som i hvert fall avsluttet med det viktigste gullet.

Amerikanerne gjenerobret baskettronen; mens India med mer enn en milliard innbyggere, fortsatt er verdens desidert svakeste idrettsfolk selv etter at ikonet Abhinau Bindra tok det første individuelle indiske OL-gullet på en mannsalder.

Det kom i pistolskyting.

Der er vi i hvertfall ikke best; om det er noen trøst for 99,92% av jordas befolkning.