Typisk norsk

Det er best å bevare det som er typisk norsk.

NÅR HOPPFOLKET med Steinar Johannessen som flaggbærer foreslår å plassere Holmenkollbakken direkte på museum, er det fristende å invitere dem på en guidet tur i det norske museumslandskapet.

Vi synes kanskje vi har mange ulike samlinger spredt utover by og bygd for å gjenspeile norsk kultur, men sett med internasjonale briller er vår mangel på vedlikehold av fortida langt tydeligere.

Det er altså ingen omvisning i vellykket kulturformidling vi anbefaler hoppfolket før de kvitter seg med Holmenkollen.

Og da er det best å bevare det som er typisk norsk.

DET ER forsiktig sagt svak timing at en av de mest tradisjonstro sportsgrupperingene ønsker å kvitte seg med sitt aller helligste ikon akkurat i vinter. For dette har vært vintersesongen da Norge klarere enn noen gang har markert seg som selve vinternasjonen.

Mens vi teller medaljer fra ski, skiskyting og skøyte-VM med stadig sløvere automatikk, blir fenomenet Vinter-Norge diskutert nedover på Kontinentet:

Hva er det med dette lille landet som gjør at det år etter år kan produsere vinnere i ulike vinteridretter?

DESS MINDRE SNØ over befolkningstette deler av landet, dess vanskeligere blir det å svare på dette spørsmålet ved hjelp av værkartet.

Det er og har vært gode vinteridrettsforhold i resten av Norden, i store deler av Russland og i alle de sentrale europeiske landene. Likevel er ingen kultur så preget av vinteridretten både til fritid og fest som den norske.

DETTE TYPISK nasjonale utfordrer Steinar Johannessen fra Skiforbundet ved å anbefale en nedlegging av Holmenkollen til fordel for nybygging i Rødkleiva. Han skjønner neppe hva forslaget innebærer.

Det krever oversikt for å se vinteridrettens faste grep om den norske kulturen; på samme måte som forskjellen mellom tradisjonen i Holmenkollen og drømmebildet i Rødkleiva best vises på et postkort over Oslo.

For der vil alle se at hoppdrømmene i Rødkleiva bare er en drøm.

OSLO OG RØDKLEIVA kan ikke fanges i ett og samme postkort. Slik Holmenkoll-silhuetten tegner bildet av Oslo som hovedstad i Vinter-Norge slik at alle kan se og forstå, blir Rødkleiva liggende uten visuell sammenheng med byen.

Debatten foreløpig har stått om hvor investeringen skal gjøre i en ny skiflygingsbakke for å trekke flere tilskuere til sporten. Norges Skiforbund vil helst plassere bakken på baksida av Holmenkollen: i åsryggen ned mot Sørkedalen og altså i skjul for byen. Det andre alternativet er å utvide den nåværende Vikersundbakken.

I TENKNINGEN til de sentrale skilederne er dette et ganske lett valg. Rødkleiva er tross alt rett ved hovedstaden og gunstig plassert i forhold til tilskuerpotensialet i Stor-Oslo.

Det er her de tenker feil.

Skiflyging er spektakulær idrett med kraft i selve opplevelsen til å trekke mer folk enn vanlig hopping. Likevel er det knapt de ekstra sekundene i lufta som kommer til å avgjøre sportens popularitet.

SOM TILSKUERE fôres vi med uvanlig sportsunderholdning nær sagt døgnet rundt. Alt det sensasjonelle er for lengst sett.

Det som trekker oss ut fra TV-stolen, er langt mer enn selve idretten. Det er helst fortellingen rundt den: som barndomsminnene om køene mot de stappfulle Holmenkoll-trikkene opp til Besserud, eller ungdomsdrømmene om den første gåturen med venner fra Majorstua og helt opp.

KJERNEN i den fortellingen er nærheten til sporten med levende idrettsanlegg; akkurat som postkortet der Oslo ligger tett til foten av Holmenkollen.

Slike historier går det an å fortelle igjen og igjen. For bare fem år siden var det 65 000 samlet til Holmenkoll-søndag.

Det er for mange til å putte på museum.