Typisk norsk

Det er best å bevare det som er typisk norsk.

NÅR HOPPFOLKET med Steinar Johannessen som flaggbærer foreslår å plassere Holmenkollbakken direkte på museum, er det fristende å invitere dem på en guidet tur i det norske museumslandskapet.

Vi synes kanskje vi har mange ulike samlinger spredt utover by og bygd for å gjenspeile norsk kultur, men sett med internasjonale briller er vår mangel på vedlikehold av fortida langt tydeligere.

Det er altså ingen omvisning i vellykket kulturformidling vi anbefaler hoppfolket før de kvitter seg med Holmenkollen.

Og da er det best å bevare det som er typisk norsk.

DET ER forsiktig sagt svak timing at en av de mest tradisjonstro sportsgrupperingene ønsker å kvitte seg med sitt aller helligste ikon akkurat i vinter. For dette har vært vintersesongen da Norge klarere enn noen gang har markert seg som selve vinternasjonen.

Mens vi teller medaljer fra ski, skiskyting og skøyte-VM med stadig sløvere automatikk, blir fenomenet Vinter-Norge diskutert nedover på Kontinentet:

Hva er det med dette lille landet som gjør at det år etter år kan produsere vinnere i ulike vinteridretter?

DESS MINDRE SNØ over befolkningstette deler av landet, dess vanskeligere blir det å svare på dette spørsmålet ved hjelp av værkartet.

Det er og har vært gode vinteridrettsforhold i resten av Norden, i store deler av Russland og i alle de sentrale europeiske landene. Likevel er ingen kultur så preget av vinteridretten både til fritid og fest som den norske.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DETTE TYPISK nasjonale utfordrer Steinar Johannessen fra Skiforbundet ved å anbefale en nedlegging av Holmenkollen til fordel for nybygging i Rødkleiva. Han skjønner neppe hva forslaget innebærer.

Det krever oversikt for å se vinteridrettens faste grep om den norske kulturen; på samme måte som forskjellen mellom tradisjonen i Holmenkollen og drømmebildet i Rødkleiva best vises på et postkort over Oslo.

For der vil alle se at hoppdrømmene i Rødkleiva bare er en drøm.

OSLO OG RØDKLEIVA kan ikke fanges i ett og samme postkort. Slik Holmenkoll-silhuetten tegner bildet av Oslo som hovedstad i Vinter-Norge slik at alle kan se og forstå, blir Rødkleiva liggende uten visuell sammenheng med byen.

Debatten foreløpig har stått om hvor investeringen skal gjøre i en ny skiflygingsbakke for å trekke flere tilskuere til sporten. Norges Skiforbund vil helst plassere bakken på baksida av Holmenkollen: i åsryggen ned mot Sørkedalen og altså i skjul for byen. Det andre alternativet er å utvide den nåværende Vikersundbakken.

I TENKNINGEN til de sentrale skilederne er dette et ganske lett valg. Rødkleiva er tross alt rett ved hovedstaden og gunstig plassert i forhold til tilskuerpotensialet i Stor-Oslo.

Det er her de tenker feil.

Skiflyging er spektakulær idrett med kraft i selve opplevelsen til å trekke mer folk enn vanlig hopping. Likevel er det knapt de ekstra sekundene i lufta som kommer til å avgjøre sportens popularitet.

SOM TILSKUERE fôres vi med uvanlig sportsunderholdning nær sagt døgnet rundt. Alt det sensasjonelle er for lengst sett.

Det som trekker oss ut fra TV-stolen, er langt mer enn selve idretten. Det er helst fortellingen rundt den: som barndomsminnene om køene mot de stappfulle Holmenkoll-trikkene opp til Besserud, eller ungdomsdrømmene om den første gåturen med venner fra Majorstua og helt opp.

KJERNEN i den fortellingen er nærheten til sporten med levende idrettsanlegg; akkurat som postkortet der Oslo ligger tett til foten av Holmenkollen.

Slike historier går det an å fortelle igjen og igjen. For bare fem år siden var det 65 000 samlet til Holmenkoll-søndag.

Det er for mange til å putte på museum.