Typisk svensk

Det var typisk svensk -- og flott å se på. Forsvarsspill er kanskje ikke vakkert, men det lønner seg.

I dette mesterskapet er det lag med den beste disiplinen som foreløpig har oppnådd de største triumfene:

  • Sverige med sin bragdkamp mot et godt Argentina.
  • Danmark med sin taktiske fulltreffer mot et slappere Frankrike.
  • Tyskland med sitt system i undertall mot Kamerun.

    Til sammen sendte det tre VM-favoritter ut på to dager.

    Slik tok jeg skammelig feil som trodde de nordiske lagene skulle følge tyskerne hjem etter gruppespillet.

    Nå er VM knapt til å tro, men ikke nødvendigvis dårligere av den grunn.

    Svenskene kan i hvert fall enda mer enn den presise troppeforflytningen innenfor straffefeltet de nøyde seg med mot Argentina.

    Ikke tilfeldig

    For på en dag da det meste manglet av de individuelle fotballkvalitetene vi beundrer svenskene for bortsett fra Anders Svenssons mesterlige frispark, var grunnmuren i laget inntakt.

    Tilsynelatende ble svenskene skviset i stykker i førsteomgangen da Argentina spilte på alt som gjorde dem til den største VM-favoritten. Med overlegen teknikk og taktisk dyktighet angrep de fra kant til kant, men bortsett fra Sorins to blindløp bak svenske forsvarsrygger uteble de store sjansene.

    Hele fire ganger kom høyrekanten Zanetti ned til dødlinja bare fem, seks meter fra nærmeste stolpe, men hver gang stoppet pasningen utover i svenske bein.

    Det var ikke tilfeldig.

    Den grundige svenske markeringen i eget straffefelt er kvalitet bra nok til å sende Sverige rettferdig videre.

    For den som mener rettferdigheten vinner i fotball.

    Håpløst


    Det med rettferdigheten er som regel ren synsing mellom ulike fotballkulturer.

    De angrepsvillige argentinerne eide ballen i over 60%, mens de forsvarsorienterte svenskene hadde kampens tre største sjanser.

    Foreløpig er to av de mest populære kulturene ute med Argentina og Frankrikes fall, og med dem mange av turneringens mest kjente profiler. Men egentlig er det bare Zinedine Zidane som er stor nok til å bli savnet.

    Hos Argentina var det første og fremst utvalget av kvalitetsspillere som gjorde laget til gullkandidat. Det viste seg da trener Bielsa droppet dirigentene Veron og Simeone for Aimar og Sorin fra start og fikk den farten og gjennombruddsløpene som manglet mot England.

    Men dette argentinske laget var ikke som Brasil i 1982 og 1986 eller Nederland i 1994; alle gullårganger som ble slått ut for tidlig.

    Slik blir hjemturen først og fremst trist for argentinerne selv, et folk som hadde trengt litt fotballglede i en håpløs økonomisk situasjon.

    Velstand


    I stedet er det tre velstandskulturer som har spilt seg i medaljeposisjon. Med Argentina og Frankrike ute, er det bare Brasil som skiller seg ut med antall kvalitetsspillere. Det gir Tyskland, Sverige og Danmark alle muligheter til å lykkes med stram organisering.

    Likheten mellom disse tre lagene ligger egentlig bare i evnen til å holde et fastlagt opplegg. Stilmessig er det store forskjeller fra svenskenes tradisjonelle 4:4:2, via Morten Olsens vilje til å la Danmark spille defensivt etter motstanderen, til tyskernes faste mannsoppdekning.

    Hva som fører fram, synes like tilfeldig som resultatene fra gruppespillet.

    Det eneste som er sikkert er at smart forsvarsspill fortsatt lønner seg.

    For en gammel, treig midtstopper føles det ganske ok.

    esten.o.saether@dagbladet.no

PÅ RYGG:Sverige jubler for avansement og taktisk triumf. Argentinas Hernan Crespo fortviler.