ET NYTT TYSKLAND? Jürgen Klinsmann (t.v.) brakte tilsynelatende med seg nye ideer og en ny offensiv giv da han tok over det tyske landslaget før VM på hjemmebane i 2006. Dette var starten på prosjektet med å skape en aura rundt laget som produserer både sympati og tidvis entusiasme. Foto: Thomas Kienzle/AP/NTB Scanpix
ET NYTT TYSKLAND? Jürgen Klinsmann (t.v.) brakte tilsynelatende med seg nye ideer og en ny offensiv giv da han tok over det tyske landslaget før VM på hjemmebane i 2006. Dette var starten på prosjektet med å skape en aura rundt laget som produserer både sympati og tidvis entusiasme. Foto: Thomas Kienzle/AP/NTB ScanpixVis mer

«Tyskland har ofte ikke fått anerkjennelsen de fortjener»

Myter for fall når man går fotballstereotypiene etter i sømmene.

Ved siden av Brasils 1982-årgang mener de fleste at Ungarn (1954) og Nederland (1974) er de to beste lagene som ikke vant VM.

Hva har de to til felles? At de tapte finalen for tyskerne.

Tyskerne ødela moroa.

TYSK STEREOTYPI: Den tyske kapteinen Franz Beckenbauer løfter trofeet for Vest-Tyskland etter 2-1-seier i VM-finalen mot Nederland på Olympiastadion i München i 1974. Men var det egentlig et ran? Var ikke finalen jevnere enn ettertidas opinion skal ha det til? Foto: Allsport MSI/Allsport Tyskland
TYSK STEREOTYPI: Den tyske kapteinen Franz Beckenbauer løfter trofeet for Vest-Tyskland etter 2-1-seier i VM-finalen mot Nederland på Olympiastadion i München i 1974. Men var det egentlig et ran? Var ikke finalen jevnere enn ettertidas opinion skal ha det til? Foto: Allsport MSI/Allsport Tyskland Vis mer

Det har de egentlig gjort gang på gang.

Hvem var det som stoppet det lekne franske laget, med Platini og Tigana, både i 1982 og 1986? Tyskland. Hvem hindret den store Leeds-generasjonen i å vinne serievinnercupen? Bayern München. 22 mann og en ball og til slutt vinner tyskerne, som Gary Lineker sa.

HISTORIER SOM DISSE har gitt næring til en bestemt stereotypisering av tysk fotball, men også til stor begeistring over dagens tyske landslag, som gjerne oppfattes som helt annerledes enn tidligere.

KLUMPETE, MEN DØDELIG EFFEKTIV: Gerd Müller i aksjon i en landskamp mellom Norge og Vest-Tyskland på Ullevaal stadion 23. juni 1971. Foto: Dagbladet.
KLUMPETE, MEN DØDELIG EFFEKTIV: Gerd Müller i aksjon i en landskamp mellom Norge og Vest-Tyskland på Ullevaal stadion 23. juni 1971. Foto: Dagbladet. Vis mer

Men særlig generasjonen med spillere som Franz Beckenbauer, Wolfgang Overath og Gerd Müller, som hadde sin storhetstid fra slutten av 60-årene til midten av 70-årene, fortjener et bedre ettermæle. Ikke bare var de gode, de spilte også ofte attraktiv fotball. Og de tapte ofte de avgjørende kampene.

VI SOM SER PÅ FOTBALL bruker bevisst eller ubevisst stereotypier for å karakterisere både spillere og lag. Antakelig er dette dypt menneskelig, men det går på bekostning av nøyaktighet og nyanser. Stereotypier gir oss et sett med briller som gjør at verden fremtrer for oss på en bestemt måte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nasjonale stereotypier er blant de viktigste. Slik engelskmenn har sin røffe, men ærlige spillestil, og slik brasiliansk fotball er grasiøs og skjødesløs, er tysk fotball effektiv og maskinmessig. Tysklands suksess på fotballbanen ses i forlengelsen av etterkrigstidens Wirtschaftswunder, da landet bygget seg opp fra total ruin til Europas ledende industrinasjon.

Det er noe grått over landet; det er ikke til Tyskland vi drar hverken for å nyte de beste måltidene eller for å bli oppdatert om siste nytt på motefronten. Slike forhold har også preget folks bilde av fotballen: Effektiv, solid og tung, men lite vakker å skue.

DET ER PÅ DENNE stereotypiske bakgrunn vi må forstå at laget ble så populært under VM på hjemmebane i 2006. Tyskland hadde da ikke hatt et virkelig godt landslag på mange år. Men så kom den nye treneren Jürgen Klinsmann fra California, solbrun og stilig kledd, og definerte Tyskland som et moderne og framtidsrettet land med sans for festivitas. Folk bar tyske flagg uten blygsel, og laget fremsto i ny og offensiv form.

Det var noe overraskende ved dette. Tyskland hadde jo tradisjonelt vært laget som gjorde akkurat det som var nødvendig for å avansere. Aldri noen unødvendig ekstravaganse, seiersmålet kom gjerne rett før slutt. 2006 innvarslet noe nytt som de siden har videreført, men de har ikke vunnet noe. Tyskland er med andre ord i ferd med å bli et blendende godt lag, som imidlertid taper, mens de tidligere hadde ord på seg for å være et grått og humørløst lag som vant.

FORESTILLINGEN OM BEINHARD og ustoppelig seiersvilje, men manglende sjarm og attraktivitet, stammer trolig fra de to ovennevnte VM-finalene. To ganger har tyskerne snytt verden for den endelige konfekten — gull til drømmefotballen, representert ved Nederland (1974) og Ungarn (1954). I tillegg kommer to mesterskap som i hvert fall mange i min generasjon husker svært godt, nemlig VM i 1982 og 1986.

I begge disse turneringene slet tyskerne seg til finalen uten på noe tidspunkt å imponere. Mest kjent er den dramatiske semifinalen mot Frankrike i 1982. Frankrike ledet fortjent 3-1, men tyskerne kom tilbake, utlignet og vant straffekonkurransen.

SETT BORT FRA DISSE to mesterskapene har imidlertid Tyskland svært ofte hatt briljante lag. Men få av deres store spillere har vært globalt stjernemateriale, til det innga de ofte et litt for arrogant inntrykk (Beckenbauer, Matthäus). Eller hva med den klumpete, men dødelig effektive Gerd Müller (68 mål på 62 landskamper!)? Alle ble de symboler på at effektivitet og smartness kunne slå de lagene alle elsket. Tyskerne vinner til slutt.

ARVE HJELSETH: Artikkelforfatteren er fotballsosiolog og førsteamanuensis ved NTNU.
ARVE HJELSETH: Artikkelforfatteren er fotballsosiolog og førsteamanuensis ved NTNU. Vis mer

MEN VI KAN SNU på alt dette. Man kan med like stor rett si at Tyskland er et lag som ofte taper de avgjørende kampene. Ingen har tapt flere VM-finaler, og de har også rukket å tape to EM-finaler, den første av dem interessant nok på straffesparkkonkurranse. De har også fått sin andel mål i mot helt på tampen av kampene.

Alt i alt er det vanskelig å se at Tyskland har hatt spesielt mye flaks. Kanskje var noen av deres store seiere heller ikke like heldige som ettertiden ofte har villet ha oss til å tro?

GJENNOM Å SE DE gamle kampene om igjen har jeg forsøkt å undersøke om det er hold i mytene om Tyskland. Når det gjelder finalen mot Ungarn i 1954, kan vi trygt konkludere med at tyskerne hadde marginene på sin side, selv om den ungarske dominansen ikke var så stor som mange kanskje tror. Jeg har også sett VM-finalen i 1974 på nytt. Besto kampens andre omgang i konstant hollandsk press som tysk seiersvilje og en smule flaks og hjemmedømming sto imot?

EM-NUMMER: Forsiden på det nye nummeret av fotballtidskriftet Josimar.
EM-NUMMER: Forsiden på det nye nummeret av fotballtidskriftet Josimar. Vis mer

Kampen var jevnere enn som så. Totalt vil jeg tippe Drillo hadde kommet til 6-5 i målsjanser til Nederland, og Tysklands seier var langt fra noe ran. Blant flere diskutable dommeravgjørelser er det også rimelig å si at Nederland kom heldigst ut av det. Tyskland vant en nokså jevn kamp, og selv om det var Nederland som virkelig fornyet fotballen, var tyskerne også et glimrende lag. Kampen mot Sverige (4-2) var for eksempel en propagandaforestilling av de sjeldne.

GÅR VI TIL DE MEST dramatiske tapene i tysk fotballhistorie i denne tiden kan det slås fast at England faktisk vant fullt fortjent i finalen i 1966, selv om deres berømte tredje mål ganske sikkert ikke skulle vært godkjent.

Den tyske generasjonen med Beckenbauer, Overath og Müller slo ut i full blomst i Mexico i 1970, hvor de var offensive og attraktive for alle som la av seg de stereotypiske brillene. Igjen tapte de en dramatisk kamp, denne gangen semifinalen mot Italia. Når man ser kampen i dag er det liten tvil om at Italia hadde det meste av marginer med seg. Etter to så dramatiske nederlag som mot England og Italia var det vel ikke alt for urettferdig at denne generasjonen fikk sitt VM-gull, selv om det altså var på bekostning av Cruyff og Nederland?

HVORFOR ER DE IKKE dette strålende og som regel attraktive og offensive laget vi får assosiasjoner til når vi tenker på tysk fotball? Er det fordi 80-årenes destruktive og grå lag kaster skygger bakover i tid? Er det fordi de slo det antatt utilnærmelige Nederland? Eller er det rett og slett fordi det var Tyskland, med sin spesielle historie og sitt generelt nokså uglamorøse image?

Det tyske landslaget som gjør seg klar til EM i Polen og Ukraina i disse dager, har helt fantastiske offensive ressurser. De har lyktes med å skape en aura rundt laget som produserer både sympati og tidvis entusiasme. Men det bør altså heller ses på som en gjenfødelse av det opprinnelige Tyskland enn som noe helt nytt og ukjent, hvis man legger stereotypiene til side og ser på hva slags lag og spillere dette landet har fostret.

Spørsmålet er om den lekne entusiasmen som har kjennetegnet landslaget siden 2006, kan suppleres med den smule soliditet og kynisme som må til for også å bli et vinnerlag.

• Dette er en bearbeidet utgave av en artikkel som står på trykk i det nye nummeret av fotballtidsskriftet Josimar.