ULLEVAAL / BEITOSTØLEN (Dagbladet): Dagbladet møtte Espen Bjervig i forbindelse med at han gir seg som langrennssjef ved nyttår, og da kom vi inn på kritikken Skiforbundet har fått under hans ledelse.

Bjervig forteller at han står fint i det meste av kritikken, men at spesielt høyde-diskusjonen rundt OL i Beijing har irritert ham.

- Levde med frykt

Mesterskapet ble dramatisk for det norske langrennslandslaget. Det hele startet med covid-utbrudd kort tid før avreise, som gjorde at flere utøvere måtte bli igjen i Europa, reiseplaner måtte endres og høydeopphold ble avsluttet.

Therese Johaug bar lasset for kvinnene, men resten av laget måtte tåle hard kritikk. Det norske herrelaget leverte helt ålreit, men for et lag som hadde teppebombet de gjeveste plassene både under VM i Seefeld og Oberstdorf, var lista lagt skyhøyt.

Hjemme i Norge fikk manglende høydetrening skylda. Ekspertene raslet med sablene, og i Beijing gjorde press, stress og covidfrykt at det gikk ei kule varmt.

- En ting er dette med uttak, det andre er at det ble etablert en sannhet om at grunnen til at vi ikke gikk så fort som vi hadde håpet på, var mangel på høydetrening. Det var ikke slik vi opplevde det, sier Bjervig til Dagbladet.

Men langrennssjefen innrømmer at landslaget bommet på inngangen til Beijing:

- Vi skulle ha trent annerledes fra sesongstart. Når du ser løypeprofilen i Beijing, så ser den ikke så ille ut. Vi hadde hørt at snøen var trå der, men den snøen vi møtte var ekstremt mye tregere enn vi hadde forestilt oss. Plutselig kom det partier hvor du gikk tre minutter diagonal i en bakke. Det har vi nesten ikke gjort siden 90-tallet. Det var sånne ting vi egentlig bommet på, som vi har evaluert. Sannheten som ble etablert var at det var høyde, forklarer Bjervig.

Forholdene tok Norge på senga, og i oppkjøringen hadde de hatt fokus på å gå i felt, ta riktig svinger og skyte fart over bakketoppene.

- Da vi kom dit var det ikke sånn. Det var bare å banke og gå i motbakker. Vi lærte mye, og jeg tror ikke at vi gjør den feilen igjen, forklarer Bjervig.

Sprinttrener Arild Monsen er enig med Bjervigs analyse. Han var selv coronasmittet i starten av OL, og kom seg først til de kinesiske fjellene halvveis. Han forteller at det første møtet med snøen overrasket:

- Det tok meg fem minutter med ski på beina før jeg tenkte «hva i helvete er det vi har holdt på med. Vi har bommet totalt», sier Monsen til Dagbladet.

Han fortsetter:

- Det var ingen som forutså de trå forholdene. Ja, vi visste at det var trått. Det er trått når det er 20 minusgrader i Europa, men dette var noe helt annet. Vi snakket om at det var kaldt og trått, men nei - det var sandpapir.

Det gjorde blant annet at en bakke de hadde sett for seg at de kunne stake nesten helt opp, plutselig måtte gås diagonal ifra bånn. Monsen beskriver det som at skia «sto bom fast»

- Da vi trente på precamp i Seiser Alm, så skulle vi ikke ha hatt et tynt lag med blått da det var fem kuldegrader, vi skulle ha seks tjukke lag og jobbet med det. Vi forberedte oss jo på at det var normale forhold, men vi hadde ingen plan B. Det var vi ikke alene om heller. Vi mestret overgangen dårlig.

- Hvorfor det?

- Vi ble tatt på senga. Løperne håndterte dårlig å gå på trå snø den første delen. Jeg var irritert over at jeg, som pleier å være skarp på sånne ting, ikke så noen hva-hvis i forkant.

Dagbladet snakket også med Eirik Myhr Nossum om Beijing-løypene.

Han er enig i at Norge ble tatt på senga av forholdene, men mener selv at den største faktoren for hans utøvere var at de måtte avbryte høydeoppholdet i Seiser Alm og dra via lavlandet i Norge før de dro til Kina - noe som ødela høydeakklimatiseringen.

- Jeg står fortsatt hardnakket på at det var det som påvirket oss i størst grad. At vi måtte hjem strider mot alt vi skulle gjøre, men det var den eneste måten vi kom oss til OL på. Vi visste at det var kaldt og trått, men kombinasjonen av tråheten og løypa, i tillegg til at vi ikke var akklimatisert, den var røff.

PS. Verdenscupen i langrenn starter i Ruka i helga.