ALLTID RETT BAK: Kari-Pekka Kyrö (til høyre) er alltid i nærheten når norske langrennsløpere beskyldes for juks. Her sammen med Arto Halonen som laget dokumentaren "Når heltene lyver" som ble sendt på NRK før jul. FOTO: Gorm Kallestad / NTB scanpix.
ALLTID RETT BAK: Kari-Pekka Kyrö (til høyre) er alltid i nærheten når norske langrennsløpere beskyldes for juks. Her sammen med Arto Halonen som laget dokumentaren "Når heltene lyver" som ble sendt på NRK før jul. FOTO: Gorm Kallestad / NTB scanpix.Vis mer

Uskyld i mistankens tid

Skal vi la en brønnpisser få oss til å tro at det ikke lenger er nok å være født med ski på beina?

DET sniker en brønnpisser rundt i det nordiske vinterparadiset. Han heter Kari-Pekka Kyrö, født oppe i Utsjoki ved norskegrensa i Lappland. Kari-Pekka er tidligere finsk skitrener og har brukt de siste 16 av 50 leveår til å skvette dråpene sine over alt det vi trodde var hvitt, rent og fint.

Som en blogger i finske Hufvudstadsbladet formulerte det da de første store dopingsakene rystet norsk idrett i fjor:

- Ett eller annet sted sitter Kari-Pekka Kyrö og gliser. Gliser over det han alltid har sagt; at nordmennene er de verste løgnerne og doperne.

Kanskje satt han allerede da i redaksjonslokalene til Sveriges Television sitt "Uppdrag Gransking" med lista over blodverdiene fra et verdenscuprenn i Lathi 1997. Under det stevnet ble Kyrö bedt om å notere tallene, mens løper etter løper stakk  måleapparatet i fingeren og ga sitt bidrag til en helsesjekk av sporten. Lederne i det internasjonale Skiforbundet (FIS) var blitt bekymret over utviklingen av juks og hadde akkurat startet testing av utøvernes hemoglobinverdier; altså det måletallet som ga innsikt i hvor effektivt blodet transporterer oksygen. Pluss kanskje i hvor utbredt doping var blant verdens beste langrennsløpere.

PÅ  1990-tallet var det all grunn til å sjekke sånt. I tiåret før hadde bloddopets muligheter åpnet seg for vinterens skihelter. Nyremedisinen EPO lokket med forbedret oksygenkapasitet opp til ti prosent, og hvem kunne ikke ønske seg det?

I hvert fall Kari-Pekka Kyrö som i jobben som nytilsatt landslagsjef jaktet på alt som kunne ta finsk langrenn raskest mulig tilbake til toppen. Etter mange år som aktiv og trener visste han hvor infisert sporten der var av dop, og hadde få skrupler med å bidra. Da passet det å dra fram lista han hadde skriblet ned dengang i Lathi:

 — Det er helt idiotisk at en trener ble satt til å gjøre dette. Man kan skjønne at jeg var fullstendig feil person å sette til å ha med løperes blodprøver å gjøre. Systemet er fullstendig korrupt, sa Kyrö til Norsk Telegrambyrå i november i fjor i forbindelse med den finske TV-dokumentaren "Når heltene lyver".

Det var da han for første gang viftet med oversikten over langrennselitens blodverdier til alle som ville se og høre. Det er stadig nye. Helt siden Kari-Petter Kyrö fordelte dop til et helt finsk landslag under Lathi-VM 2001 og litt seinere ble ekskludert fra all idrett, har livsoppgaven hans vært å fortelle at han ikke handlet alene. Han bare svindlet med løperne sine fordi alle andre gjorde det. Hele langrennsporten stinket.

DET er derfor Kyrö igjen skvetter dråpene sine over norskegrensa. Her ligger ønskebrønnen hans. Blir den rene norske skisporten infisert, svikter kanskje troen blant vinteridrettens siste hellige.

Det er årsaken til at Kyrö sin fiende nummer en alltid har vært Inggard Lereim, doktoren som hadde ansvaret for avsløringen av den finske Lathi-skandalen, mens nye og gamle norske navn stadig blir trukket i tvil. For er det virkelig mulig at Marit Bjørgens staute ryggtavle er skapt uten juks og kan noen være i tvil om at Vegard Ulvang og Bjørn Dæhlie bare slapp unna på 1990-tallet fordi Norge hadde hemmelige avtaler med det internasjonale Skiforbundet?

Med slike spørsmål har Kari-Pekka Kyrö bydd seg fram til hver eneste journalist og redaksjon i Norden det siste tiåret, og mange av dem har bedt ham sette seg ned for en prat.

DET angrer muligens redaksjonen i "Uppdrag Gransking" om journalistene der bare får tenkt seg litt mer om. Mer og mer ligner denne dokumentaren enda et mislykket forsøk på å avsløre det systematiske dopingmisbruket som aldri har vært i norsk eller svensk langrenn. Det som er igjen av det materialet som skulle skake sportspublikummet over hele verden, er noen løse blodverdier som ingen bryr seg om, pluss en bevisførsel som forvitrer.

Seinest fredag forsvant resten av det spinkle tallgrunnlaget i denne dokumentaren som ikke var levert på huskelappen til Kyrö. Da fortalte den svenske dopingjegeren Petter Hemmingsson med ansvar for testingen i ski-VM 1995, at han aldri hadde gitt noen mistenkelige norske og svenske blodverdier til professor Bengt Saltin.  Ganske enkelt fordi det ikke fantes noen slike verdier på 90-tallet.

MEN  klarer vi stole på vår egen skikultur etter enda en dokumentar med mystiske telefonsamtaler, dyster bakgrunnsmusikk og dråper som drypp for drypp forsøker å fortelle at vi svindler i sporet som alle andre? At det er den brede tradisjonen med skilek Norge rundt som egentlig får fram alle de gode norske løperne som har dominert dette mesterskapet?

Eller lar vi heller en stakkarslig brønnpisser og et sportslig sett kunnskapsløst svensk fjernsynsmiljø bestemme hvordan vi i framtida skal gå fort på ski?

For er det ikke fortsatt lov å være født med ski på beina?