Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

«Uten håndballen kunne jeg vært narkoman»

Som pikespiller på Jaren brøt Kjersti Grini (30) seg inn i klubbhuset og stjal brus. Som 16-årig landslagsdebutant gikk hun rett inn i en sju år lang krangel med treneren. Men i dag er hun sjef, kaptein og spilleren som må slå til i VM. I tillegg framstår hun som dønn ærlig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det der med brusen skulle jeg egentlig ikke sagt, sier Kjersti.

- Mutter'n, som var kasserer i klubben den gangen, vet det ikke en gang. Men jeg var veldig usikker som yngre, trodde at jeg ikke dugde til noe, og i dag tør jeg nesten ikke tenke på hva jeg hadde drevet med hvis ikke Jaren - og det takker jeg dem for - hadde inkludert meg.

- Jeg var rett og slett en rampunge, jeg falt utenfor systemet og uten håndballen kunne jeg fort vært narkoman.

- Er ikke det å ta i - Oslo S og alt det der?

- Hadde jeg havnet i feil miljø, kunne det gått galt. Narkoman? Ja, man vet jo aldri. For jeg var veldig nær ved å kaste bort et stort talent.

Og:

- Jeg hadde ikke klandret mange om de hadde gitt meg opp.

I 1987, da Håndball-Norge fikk øynene - og ikke minst ørene - opp for Kjersti Grini, var hun 16 år. Og landslagspiller. Hun var et talent på 178 cm med store hender og en praktfull skuddarm. Og sånn sett snytt ut av framtidsdrømmene og planene til datidas landslagstrener Sven Tore Jacobsen - mannen som elsket å plukke talentene rå og unge.

Om det bare ikke hadde vært for alt bråket.

- Støy, sier Kjersti. - Jeg var omgitt av støy. Jeg havnet nemlig i en situasjon hvor jeg ikke skjønte hva som foregikk. Og det er ikke så rart det, jeg var 16 år og overlot de avgjørelsene som skulle tas til en annen. Først etter at det hadde gått noen år - jeg var vel blitt 22, tenker jeg - skjønte jeg at det ikke hadde vært så klokt.

Otto Th. Pedersen var mannen som preget Kjersti Grini i den turbulente ungdomstida. Han, som alle andre norske klubbtrenere på den tida, kranglet selvfølgelig med landslagstrener Jacobsen.

Og mens Otto Th. sa at Kjersti kunne bli så god hun bare ville, mente landslagsjefen at hun plutselig ikke var noe å samle på. Og så ble hun vraket.

- Jeg ble egentlig ikke landslagspiller på ordentlig før Marit Brevik tok over i 1994, sier Kjersti.

- Og det var veldig tungt for meg. Greit nok at jeg ikke var god nok som 16-åring - det var jeg jo selvfølgelig ikke - men etter hvert var jeg god nok. Uten å få være med.

MEN LANDSLAGSUTTAKET som 16-åring - og Kjersti Grini var faktisk bare 15 år da hun dro til La Santa på sin første samling - staket ut den veien hun går på den dag i dag. Hun syntes nemlig det var så kjekt å trene to ganger om dagen og ha resten fri til lek og hygge at hun bestemte seg for å bli håndballspiller på heltid.

- Jeg har mange ganger lurt på hva de andre jentene trodde om meg på den første samlinga sommeren -87. Jeg var jo bare en unge som ville leke, bade i bassenget og stupe mellom treningsøktene. Og jeg hadde det så fint at jeg bestemte meg for at sånn skal det være - resten av håndballivet. Jeg ville ikke gå på skole og trene på kvelden.

- Jeg ville sove lenge og trene tok, økter om dagen.

Landslagskarrieren under Sven Tore Jacobsen forteller om 52 kamper og i underkant av 150 mål (Kjersti er ikke sikker). I sjuårsperiode nummer to, altså den vi er inne i under Marit Breivik, har hun spilt nærmere 150 kamper og scoret godt over 800 mål. Hvilket gir følgende totale landslagstatistikk - og den er meget presis;

196 kamper og 975 mål.

Det gir et snitt på 4.97.

Hvilket er fenomenalt.

- Som 16-åring mistet jeg fotfestet. Av den ene treneren fikk jeg beskjed om at jeg var veldig god - av den andre ble jeg kastet ut av landslaget etter første forsøk. Og så fort jeg fikk sjansen igjen etter det, ble det en krangel.

- Det var helt håpløst.

OG VERRE SKULLE DET BLI. Først i 1990 - deretter i 1992.

- I 90 var jeg 19 år, Årets Spiller i serien, toppscorer og alt det der. Og da jeg ble tatt ut til VM som venstrekant følte jeg at Sven Tore (Jacobsen) satset på meg. Men da slo Frode (Kyvåg) seg vrang - jeg var i Bækkelaget den gangen - og han mente at jeg skulle spille sentral bakspiller. Dermed begynte de å krangle, og så ble hele min VM-turnering et kaos fra ende til annen.

To år seinere, og et par måneder før Norge plutselig fikk være med i den OL-turneringa vi ikke var kvalifisert for, men som vi likevel kom med i da Jugoslavia trakk seg på grunn av krigen, sa Kjersti Grini nei på rein trass.

Året etter, da hun var ønsket før VM på hjemmebane, ble hun forbannet.

- Du kan tro jeg syntes det var kjekt i 92 da jentene plutselig dro til OL likevel, sier Kjersti og gliser.

- Året etter var det mer prinsipielt. Ingrid Steen hadde trukket seg fordi hun fikk beskjed om at hun var for tjukk, Sven Tore ringte meg og så møttes vi for å ta en prat. Det endte med at han tiltet.

Fordi:

- JEG TRENGTE PENGER og var deltidsarbeider på den tida. Jeg solgte telefonkatalogomslag og underlag til skrivepulter. Ikke rare jobben, selvfølgelig, men jeg var i et hyggelig miljø. Og som sagt - pengene var viktig.

- Og derfor kunne jeg ikke si ja til det B-stipendet Sven Tore Jacobsen tilbød meg. Jeg kunne ikke gå ned i inntekt og ba derfor om A-stipend for å satse på landslaget - det stipendet Ingrid Steen hadde sagt fra seg. Og da Sven Tore sa at det ikke fantes penger, og jeg påpekte at det måtte det da siden Ingrid akkurat sluttet, lurte han på hvordan jeg kunne våge å sammenlikne meg med henne.

- Dermed ble det galt igjen.

- Sven Tore og jeg kranglet fra første nys, vi. Hele tida.

Galt blir det også når jeg helt plutselig spør om det ikke er på tide at Kjersti Grini virkelig slår til et mesterskap, blir turneringsdronning og leder dette laget vi bare kaller Håndballjentene til gull. 4.97 mål i snitt på 196 landskamper til tross - jeg er nemlig av den oppfatning at det bor en tvers gjennom gull-turnering i denne uvørne sjela. Men hun liker ikke det, og stirrer hardt (slik hun har målt alle sine uvenner?), før det kommer nærmest litt oppgitt:

- Jøss, hvor har du vært de siste åra?

- Jeg snakker om en hel turnering, fra start til mål, hvor Kjersti Grini - og nesten bare hun - er den vi kommer til å huske. Slik vi husker Anja Andersen. Jeg mener - kan VM 2001 bli Kjersti Grinis VM?

- Ja, det kan det. Og det bør det bli også. Jeg har i hvert fall lært nok på veien. Men det er farlig også - jeg er jo ikke kjent for å slå til når jeg forventer mye av meg sjøl. Når Kjersti Grini skal hjelpe Kjersti Grini til å bli god, blir det ofte krampaktig.

- SÅ HVA ER PLANEN?

- Jeg må styre meg sjøl inn i et følelsesmessig modus. Ta det ansvaret som er jobben min, ja - men også være avslappet og uredd. For det å være god i noen kamper og score mange mål, det har jeg gjort før. Nå vil jeg ha det gøy også.

- Og hvis det går galt?

- Da går det galt. Og det vil jeg bruke tid på å komme over. For jeg er så innstilt på dette nå at jeg vet jeg kommer til å bli et helvete å være sammen med om vi ikke lykkes. Men jeg tenker ikke på det, det er ikke noe tema.

Så hva tenker Kjersti Grini på. I forbindelse med VM? Og resten av livet?

Vi tar VM først.

- Vi har ni VM-debutanter og tre av dem har jeg aldri spilt med før. Det er spennende, utfordrende og forteller meg at det er mye potensiell støy på linja. Og fordi jeg krever mye, skjønner jeg at folk kan være nervøse og ha overdreven respekt. Derfor er det mange høl å trå i.

- Hva gjør du i forhold til det?

- Måten jeg formidler mitt budskap på er viktig. Det virker jo ofte mot meg - jeg skremmer liksom folk. Men sjøl om jeg er krevende, er jeg veldig snill også. Derfor jobber jeg med saken.

LIVET TAR HUN MER PÅ HÆL'N - i hvert fall tilsynelatende.

- Hva jeg skal drive med etter håndballen har jeg ikke klart for meg. Jeg sliter mellom det å være fornuftig og fortsette utdannelsen til datamatiker - jeg elsker data og kan holde på hele tida - og det å ha det virkelig gøy. Og noen ganger tenker jeg som så at hvis jeg skal dø i en bilulykke, er det bedre å ha tatt et fire måneders skikkelig golfkurs - golf er gøy det - enn å være ferdig med utdannelsen. Det er meg det.

Kjersti Grini er også tre tretthetsbrudd i ryggen og fem operasjoner i venstre kne. Det høyre er helt perfekt. Akkurat som den kontrakten hun skrev med danske Ikast for et drøyt år siden. Overraskende bra, ifølge jenta sjøl.

- Tilbudet var så godt at jeg tok det uten diskusjon, sier Kjersti.

- Og godt var det - jeg måtte vekk fra Bergen. Men det var tungt i begynnelsen - jeg er jo ikke vant til å bli framstilt som noen annen enn den jeg er. For sjøl om jeg kanskje hjalp til sjøl, og verken jeg eller andre på laget levde opp til forventningene, var det overraskende vondt og stressende å bli kalt primadonna. Så ille at jeg faktisk vurderte å bryte min første kontrakt.

- Men det er over?

- Jada, livet smiler nå. Jeg er 30 år og lykkelig.

- Og vi taper ikke for Danmark igjen?

- Aldri! I så fall blir det over mitt lik, sier Kjersti Grini.

Hele Norges coronakart