Utladning av følelser

SYDNEY (Dagbladet): Handler ikke 100 meter om annet enn følelser? Ikke hvis vi skal lytte til amerikanske pressefolk. Men Marion er vant til tøvet fra mine kolleger og svarer smart og sjarmerende på alle spørsmål. Marion er den første jeg har opplevd få klappsalver av reportere etter en pressekonferanse.

Men først var det semifinale og finale. Marion Jones (24) like suveren i begge. Akkurat som Maurice Greene (26). 110000 er kommet for å se dem og ikke Pål Arne Fagernes som kaster spyd-finale samtidig.

  • Opplevelsen er mer enn to ganger ti sekunder. Å være vitne til at Marion gråter av glede foran sin mor og bror er sterkt. Å se Maurice Greene kaste de spesiallagde Stars and Stripes-skoene med sølvfargede såler opp på tribunen er stort. Det er mye følelser som skal ut etter den intense konsentrasjonen som kreves når verdens raskeste skal gjøre opp status i et OL.
  • Et eksempel: Etter løpet og æresrunden går Maurice Greene og Ato Boldon den obligatoriske runden for å svare på de samme spørsmålene til et femtitall TV-kanaler, også Jacob Lund i NRK TV-sporten får sine sekunder med OL-mesteren. Men akkurat idet Greene og Boldon skal inn i «mixed sone» der alle byråene og avisene står, dukker deres trener John Smith opp. De tre holder rundt hverandre og følelsene får fritt utløp. Greene faller på kne og blir stående oh hulke et par minutter.
  • Marion Jones er verdens beste kvinnelige atlet i dag. Hennes mål om å ta fem gull i Sydney kan gå i oppfyllelse. Uten uhell som hun fikk på oppløpssiden i Sevilla-VM i fjor, vinner hun også 200 meter. På stafettene er USA storfavoritter, men i lengde er ikke Marion like suveren. I fjor ble det bronse i VM, og hun kvalifiserte seg med et nødskrik i lengde under amerikanernes OL-uttak. Hun innrømmer at det kan bli for kort tid til å omstille seg fra sprint til lengde.
  • Ved siden av den sportslige prestasjonen som er og blir den viktigste i et OL, imponerer Marion alle med sin ærlighet og sjarm. Hun har ikke antydning til primadonnanykker, i motsetning til f.eks. den franske tittelforsvarer på 400 meter fra Atlanta, Marie-Jose Perec , som her om dagen rømte fra Sydney angivelig fordi hun ble hetset av australske medier. Sannheten er at Perec nektet å bo sammen med den franske troppen i OL-landsbyen, og nektet å snakke med andre enn seg selv og sin manager som hun har skiftet ut ti ganger siden Atlanta. Hennes OL endte i et slagsmål med en fotograf i Singapore, men via den franske statsminister har hun nå meddelt at hun satser videre...
  • Verken Marion eller Maurice var i nærheten av noen verdensrekord i går. Det var både for kaldt og for mye motvind. Men det spiller liten rolle da de står på toppen av seierspallen med hvert sitt første OL-gull. Det skjer samtidig med at Pål Arne Fagernes mislykkes i sitt tredje og siste forsøk på å komme seg videre i spydfinalen. Han blir nr. 9 og tusler rundt på indrebane med sin egen skuffelse, mens de to andre hylles. Du får en ny sjanse i Athen om fire år, Pål Arne!
  • Finnes det en likhet mellom Maurice Greene og Harald Stenvaag? Nei, mer ulike typer og idretter finnes knapt. Men de hadde to ting felles i går: Begge fikk sine medaljer utdelt av IOC-president Juan Antonio Samaranch. Og begge kom på pallen etter intens konsentrasjon og utladning. For meg var den spenningen som ble utløst på 10. finaleskudd i helmatch en minst like stor opplevelse som 100-meteren.