VIKTIG NEI: Tsjekkias stjerneløper Gabriela Koukalova markerte seg tidlig som en skarp kritiker av den russiske dopkulturen. Johannes Thingnes Bø har ennå ikke sagt hva han gjør. Nå er det viktig at han tar ansvar. FOTO: Berit Roald / NTB scanpix.
VIKTIG NEI: Tsjekkias stjerneløper Gabriela Koukalova markerte seg tidlig som en skarp kritiker av den russiske dopkulturen. Johannes Thingnes Bø har ennå ikke sagt hva han gjør. Nå er det viktig at han tar ansvar. FOTO: Berit Roald / NTB scanpix.Vis mer

Russisk doping idrett

Vær like modig som henne, Johannes: Ikke dra til Russland!

Fullstendig feil av skiskytterne å reise til verdenscupfinale i et land uten godkjent dopingkontroll.

JOHANNES THINGNES BØ er på alle måter en flott toppidrettsutøver. Han tar større sjanser enn de fleste, tør å vise følelser og konkurrerer ekstremt bra akkurat når det gjelder som mest.

Det gjør det nå. Ikke i den verdenscupen som Johannes kan vinne sammenlagt i russiske Tjumen om tre uker, men i det internasjonale presset for å hjelpe Russland til å endre en syk dopingkultur.

Der kreves det forsakelse og mot av den enkelte utøver. Og spesielt av den nye olympiamesteren Johannes.

For han må la være å konkurrere i Russland før russerne får på plass en lovlig dopingkontroll.

Om det så koster sammenlagtseieren i verdenscupen.

DA Johannes tok en av sine mange verdenscupseire i Anterselva i forkant av VM for litt over ett år siden, var det de eldste skiskytterne som tok ansvar. Først Martin Fourcade som frontet motstanden mot russisk dop; så Ole Einar Bjørndalen som ble med på aksjonen.

Bjørndalen hadde mye å tape ved å konfrontere ukulturen. Ingen er så populær som ham blant det store russiske idrettspublikummet. Likevel våget han å stå opp mot ledelsen i det internasjonale skiskytterforbundet (IBU) da president Anders Bessberg og hans kumpaner forsøkte å skyve unna det oppgjøret som McLaren-rapporten ba om i forhold til russisk svindel:

- Vi aksepterer ikke halvannet års venting på at kongressen kanskje skal gøre noe. Vi ønsker et rent mesterskap om noen uker. Da må vi ha en reaksjon fra IBU, sa Bjørndalen.

HAN fikk vel det på et eller annet vis i den ekstraordinære kongressen som skiskytterstjernene presset fram på rekordtid. Men uansett prat og resolusjoner er det en ting du dessverre aldri kan vente deg fra Anders Besseberg og hans IBU:

  • De tar ikke et oppgjør med dopingkultur på egen hånd.

Skiskytterlederne er så preget av sportens gammelkommunistiske tilknytning at de snor seg unna som de uregjerlige kulene i sidevinden på standplassen i Pyeongchang. Det er derfor IBU-lederne må bli presset fra skanse til skanse i sitt misforståtte forsvar av en samlet sport. Som da Tsjekkias VM-stjerne Gabriela Koukalova tidlig i fjor høst var tydelig på at sportens ledelse ikke måtte la russerne holde på som før.

Og nå står skansen ved verdenscupfinalen i Tjumen seint i mars der Canada, USA og Tsjekkia allerede har sagt at de ikke vil dra.

MIDT under OL bestemte IBU-styret av den finalen skulle gå som planlagt. Det var en beslutning i den sterkt svekkede olympiske ånd som nå preger IOC. Her gjelder det dessverre for tida å passe bedre på butikken enn på alminnelig moral og utøvernes helse.

For det var jo mangel på statlig moral og anstendig helsekontroll som gjorde at Russland nesten ikke fikk ha med en eneste skiskytter til OL. Til det hadde de blitt jukset med for mye med hele 31 navngitte russiske topputøvere i McLaren-rapportene.

Det jukset vil fortsette hvis det ikke får konsekvenser som svir såpass at russerne selv må presse fram en annen dopinghverdag. Slik er det inkonsekvent at den internasjonale olympiske komite (IOC) nå henter den russiske OL-komiteen tilbake i familien. Og det er inkonsekvent at IBU arrangerer sine stevner i Russland mens Verdens Antidopingbyrå (WADA) neker å godkjenne den liksom-kontrollen som russerne fortsatt driver med.

MEN WADA slår ikke hånden av russerne. De jobber sammen med det suspenderte russiske antidopingbyrpået (RUSADA) for å bygge opp en troverdig nasjonal kontroll. Der er det russerne selv som foreløpig har vegret seg for å ta et oppgjør med fortida.

Det må presses fram. WADA ønsker foreløpig ingen internasjonale konkurranser i Russland. Derfor må Johannes Thingnes Bø sørge for å holde oppe dette presset.

Den nybakte olympiamesteren er voksen nok til det. Som eneste utfordrer til Martin Fourcade om sammenlagtseieren, hadde det gjort en avgjørende forskjell om Johannes hadde latt cupen fare og tatt en enda tøffere kamp:

  • Den som beskytter sporten han uansett kommer til å prege i mange år framover.

Det er verd selv en verdenscuptriumf

JOHANNES vet at han har full støtte i sitt eget forbund til å boikotte Tjumen. Norge har lenge tydelig kritisert IBU for manglende trykk i kampen mot doping., selv om generalsekretær Rakel Rauntun var overraskende passiv under OL i kommentaren til IBUs beslutning om å holde fast på en verdenscupavslutning i Russland:

Vi har sagt at vi er imot at nasjoner som ikke er godkjente etter Wada-koden får store arrangementer, men per nå er vi avventende og kommer ikke til å gjøre noe boikottgrep. Vi synes det i utgangspunktet er feil å bruke våre utøvere, slik at de ikke får sjansen til å konkurrere, til å fremme et politisk budskap, sa Rauntun da til NRK.

Den uttalelsen hadde en logisk brist. Løperne fremmer ikke noe spesielt politisk budskap ved en boikott.

De fremmer bare sin egen mulighet til å få konkurrere ærlig og trygt.

DET ønsker også den norske skiskytterledelsen. Når de stripper holdningen sin for diplomatisk innpakningspapir, går det ikke noe skille mellom en masseboikott og en ensidig norsk reaksjon.

Vi må ta ansvar for våre egne bidrag til en renere idrett. Det er vår forbanna plikt. Om Johannes Thingnes Bø og de andre norske landslagsløperne likevel ikke er så ansvarsbevisste som jeg tror, er det opp til styret i Norges Skiskytterforbund å stoppe denne Russlands-turen.

For nå er det tid for å stå opp for det som er viktigst i idretten.

. .