Vålerenga er en vits

I går ble VIF-gutta enige om alle bakevjers selvfølgelige mantra; de lover å ta seg sammen. Det kan bli verre med utførelsen.

For et halvt år siden sto Vålerenga på Rådhusets balkong med seriegullet i hendene og gråten i halsen. De var - etter 26 dramatiske serierunder i 2005 - Norges beste fotballag. «Rosenborg var ræva», Start var på sølvplass og i gledesrusen over endelig å ha klart det glemte de hvordan det hadde skjedd. For der og da, under denne jubelnatta i Oslo, var ikke Vålerenga i nærheten av å være det beste laget i Norge.

Og: De har ikke vært det siden.

Etter en vinter uten nødvendig spisskjøp, og seks serierunder inn i det tittelforsvaret Kjetil Rekdal lovet nasjonens VIF-frelste at Vålerenga skulle gjøre alt de kunne for å klare, er fjorårets seriemestere (nok en gang) redusert til en vits. Sjøl hørte jeg den på Brann Stadion søndag kveld - andre har fått og får den på sms. Og den handler om gutten, som på spørsmål fra læreren om hva faren hans driver med, svarer «faren min er homo - han selger seg for penger». Uten å blunke.

-  Nei, det tror jeg ikke på - du tøyser nå, sier læreren.

-  Ja, svarer gutten - faren min spiller for Vålerenga. Men det tør jeg ikke si til noen. Det er så flaut.

Artikkelen fortsetter under annonsen

KJETIL REKDAL, som normalt ikke omtales som en humorist, kjøper den. Etter å ha lagt trenerjobben på hoggestabben søndag kveld tar han sjølkritikk også. For det er mange som ikke har gjort jobben sin i Vålerenga siden 2005-gullet ble utdelt. Og Rekdal er en av dem.

Går man dypt ned i den faglige materien finner man at Vålerenga egentlig ikke har vært skikkelige gode siden Steffen Iversen kom og løftet dem til uvante høyder høsten 2004. Selv om sølvet fra -04 ble til gull i -05 gikk fotballen den gale veien. Og fordi Vålerenga vant serien på en middels sesong har utviklingsviljen og framsynet blitt enda mer middels. Eller for å være brutal - helt elendig.

-  Folk må gjerne le av oss når vi er så dårlige som vi har vært til nå, sier Kjetil Rekdal. -  De gjør det sikkert med rette også. For det kan nok hende vi trodde at det vi vant i fjor skulle vare til evig tid.

-  Det eneste vi kan tro på nå er brutal ærlighet.

VIRKELIGHETEN BLE MED andre ord erkjent på Vålerengas treningsfelt i går. Si gjerne at alt det som det siste året er blitt feid under teppet plutselig lå der til spott og spe. Men det som forundrer meg er at ingen har vært villige til å se eller lytte til den faglige kritikken som det siste året har vært rettet mot lagets spillestil eller mangel på sådan.

Innimellom med megafons lydstyrke.

For en stund tilbake fortalte Kjetil Rekdal meg om hvordan fotballhodet hans tenker. En ny dose spillemønster-kritikk var rettet mot laget hans samtidig som han ble beskyldt for å ha vært usynlig i det selgende spissmarkedet. Og i all sin iboende stahet og stolthet sa han at hans offensive fotballfilosofi handlet om å være 30/70 der andre var 70/30. Det vil si; I de deler av spillet der de fleste lag tenker 70 prosent innøvd samhandling og 30 prosent kreativ frihet skal Vålerenga være det stikk motsatte.

SÅ IKKE LENGER. I går fortalte en erkjennenede og sjølransakende VIF-trener at Vålerenga har vært for ambisiøse og at de nå jobber med å bygge inn et offensivt mønster. Men hva hjelper vel det når entusiasmen, gløden og vinnerviljen bare er et seks måneder gammelt jubelløfte. Uten hold.