Vant alt - bare ikke kampen

ENDELIG VANT NORGE igjen. Selvtilliten, det norske fotballfolket og til sist troen på en viss rettferdighet.

  • Bare ikke kampen.

Jeg tør påstå at DET heller ikke var det viktigste i går.

Norge kunne fint klart seg med et tap i det store EM-kvalifiseringsperspektivet. Men ikke med en dårlig prestasjon. Mot Danmark var prestasjonen bedre enn resultatet. Og viktigere.

DET KAN SIKKERT være litt trettende med alt pratet om hvor viktig det er å se bak resultatene. Spesielt etter tap og uavgjort - som det er blitt en del av de siste to årene. Samtidig er kunnskapen bak resultatet den eneste peilepinnen på et lags prestasjoner. Og dermed også på en treners evner.

DET HANDLER BLANT annet om sjansestatistikk. I mine papirer står det 7- 3 i norsk favør. Det betyr at den norske lagprestasjonen overgikk den danske. Men også at danskene var langt mer effektive. Men effektivitet handler mer om enkeltspillere enn om kollektivet. At danskene har bedre individualister enn Norge, visste vi fra før.

DET STÅR OGSÅ i papirene at Norge ble snytt for to straffespark. Det første - Laursens brutale rumpetakling av Solskjær - skulle dommeren definitivt ha sett. Det andre - Lustüs felling av Iversen rett på innsiden av 16-meteren - kan vi gjerne unnskylde dommeren for ikke å ha sett. Men uansett: Straffe var det. Og linjedommeren kunne definitivt ha sett det.

MED ANDRE ORD: Ser vi bak resultatet, så var Norge bedre enn Danmark i alt - bortsett fra effektiviteten. Og ekstra gledelig: Vi kan legge til de fleste kvalitetene - både gamle og nye - som ble etterlyst før kampen:

  • Innsatsen, moralen, kompaktheten, kynismen og den lovlige brutaliteten.

Men aller viktigst:

  • Motet. Viljen og trua på et høyt og aggressivt press. Og med noen perioders unntak, evnen til å gjennomføre det.

UFORBEHOLDEN ros til Nils Johan Semb, spillerne og de fleste i apparatet rundt ham. Nivåhevingen i forhold til Nederland-kampen var ekstrem. Og også merkbar i forhold til de øvrige treningslandskampene dette året. Naturlig på mange måter, fordi gårsdagens kamp var den første som handlet om poeng. Samtidig var det all grunn til å være skeptisk. For det lå ingen automatikk i framgangen.

DE TO SISTE landskampene - 1- 1 mot B-landslaget til Island og 0- 1 for Nederland - hadde nok av betenkeligheter og elendighet i seg til å miste troen på dette landslaget. Og hvis problemene var så alvorlige som de kunne virke, så ville elendigheten bare blitt forsterket under gårsdagens mer alvorlige omstendigheter.

DET ER ÅPENBART gjort mye godt arbeid i landslagsmiljøet de siste ukene. Og selv om Semb er ekstremt resultatfokusert, så tipper jeg han la seg som en av Norges lykkeligste menn i går. Tross bare uavgjort. Men vær sikker på at forløpet til de to baklengsmålene rullet rundt i fotballhodet hans noen overtidsminutter i natt. Ellers hadde han aldri vært norsk landslagssjef.

OG DA ER vi inne på en viktig problemstilling: Den offensive gevinsten kontra det defensive tapet ved å fjerne en mann fra midtbaneleddet og ligge generelt høyere med laget.

  • Jeg er overbevist om at Norge ikke hadde sluppet inn de to baklengsmålene med en mer kompakt og tradisjonell midtbanefemmer. Danskenes kantstyrke visste vi om. Likevel scoret de to nærmest identiske mål fra venstrekanten.
  • Spørsmålet er om de norske sjansene og målene likevel hadde kommet med fem mann på midten og bare én spiss? Neppe.

FOR MEG BLIR dette ganske enkelt: Et norsk landslag bør spille i en 3- 5- 2-formasjon. I hvert fall på hjemmebane. Semb har spillere som kan gjøre den jobben. I går var for eksempel André Bergdølmo Norges kanskje beste spiller. Han er kjent med en forsvarstreer i Ajax. Og John Arne Riise er en perfekt flankespiller i et slikt system.

TO SPILLERE spilte sine beste landskamper i går: Ole Gunnar Solskjær og Eirik Bakke. Men en annen norsk landslagsspiller kom best ut av oppgjøret mot Danmark: Thomas Myhre.

Han satt i TV-stolen og spilte seg inn på to lag samtidig. Sunderland og Norge.