EVENTYRET: Ole Einar Bjørndalen vant det meste pluss skiskytterprinsessen Darja Domratsjeva. Men det måtte et hjerteflimmer til for å vinne kongeriket Norge. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet
EVENTYRET: Ole Einar Bjørndalen vant det meste pluss skiskytterprinsessen Darja Domratsjeva. Men det måtte et hjerteflimmer til for å vinne kongeriket Norge. FOTO: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Ole Einar Bjørndalen legger opp

Vant prinsessa, men det måtte et hjerteflimmer til for å få halve kongeriket

Først og fremst respekt. Før også Ole Einar Bjørndalen fikk være svak og menneskelig.

OLE EINAR BJØRNDALEN har alt det vi nordmenn helst ser etter hos de største sportsheltene vår; vennligheten, beskjedenheten, tålmodigheten og barndommen på bygda. Som olympisk utøver har han hentet inn flere medaljer enn noen annen mann i vinterlekene. Til slutt vant han til og med prinsessa i sporten sin, men der med Darja Domratsjeva stoppet også historien om Bjørndalen som folkeeventyr:

  • For det var jo ikke den aller mest folkekjære idrettsutøveren vår som skulle legge opp.

I hvert fall ikke før han fortalte om hjerteflimmeret som rammet ham sist sommer.

Da fikk også treningsmaskinen Ole Einar Bjørndalen endelig være svak og menneskelig.

INNTIL han i formiddag snakket om sykdommen som nå stopper karrieren, var nok helst Bjørndalen størst ut fra resultatlistene.

Vel var han Norges internasjonalt best kjente utøver og som den mytiske 24-timers utøveren garantert den rent faglig mest respekterte blant de andre sportsidolene våre. Likevel var han i alle disse suksessrike årene sjeldent den idrettsstjernen det norske sportspublikummet har vært aller mest glad i.

Det hjalp visst ikke at han hele denne tida på privaten har vært den samme fine gutten. Til det har Ole Einar som prototypen på den perfeksjonistiske toppidrettsutøveren, framstått alt for disiplinert og rasjonell.

AKKURAT det er et trekk ved legenden Bjørndalen det er verdt å nevne midt i strømmen av fortjente gratulasjoner for en unik sportskarriere. For denne tidligere mangelen på ubegrenset kjærligheten fra hjemmepublikummet reflekterer noe av den særheten som lett preger hverdagen til en toppidrettsutøver.

Og ingen har frivillig vært mer sær enn Ole Einar Bjørndalen.

NETTOPP det tvers igjennom rasjonelle daglige toppidrettsregimet har via titusener timer med slit, måneder med isolasjon i tynnluft og etter hvert et monotont liv i spesialbygget bobil, bygget karrieren hans fra de første NM-gullene som junior i 1991 til debatten om OL-plass som 44-åring i vinter. Alt sammen hverdagslige rutiner som ikke automatisk snekrer plattformen for suksess i popularitetskåringer.

Eller som Ole Einar selv beskrev hverdagen sin etter det siste sensasjonelle OL-gullet som 40 åring på sprinten i Sotsji:

- Jeg har ikke gjort noe annet i år enn å trene, hvile og spise. Det har vært ensomt til sine tider, men det går bra.

resultatlistene går slike hverdager til og med riktig bra.

Ole Einars cv som skiskytter og langrennsløper er i seg selv som et komplett idrettsleksikon over de aller beste tiårene i norsk toppidrett:

  • Samtlige gull både i skiskyting og langrenn i junior-NM 1991, 29 NM-seire som senior, 95 førsteplasser i verdenscupen, 20 gull, 14 sølv og 11 bronse i VM, første mannlige løper med verdenscupseier både i langrenn og skiskyting og tidenes mestvinnende mann i vinter-OL med 13 olympiske medaljer totalt.

Det er i hans epoke som utøver at vi nordmenn er blitt vant til å konkurrere ut alle i sport. Disse tiårene fra tidlig 90-tall til i dag har gjort oss så seiersbevisste og kravstore at det meste av idrettslig suksess nå blir tatt for gitt.

Og det lille av norsk motgang får oppblåste proporsjoner.

MIDT i denne mindre tiltrekkende siden ved moderne norsk toppidrett, har Ole Einar selv aldri mistet kontakten med virkeligheten. Ingen triumfer ble selvfølgelige. Selv ikke den eneste gangen han vant Folkets Idrettspris, droppet han den faglige analysen. Til det var han alt for nysgjerrig på å forstå en så spesiell seier.

For hvorfor var det han av alle som de novemberukene med avstemning i 2006 ganske overraskende både for Ole Einar og oss i Dagbladet for en gang skyld var best likt av alle norske idrettsidoler?

- Ett år er langt, forklarte Bjørndalen oss sin plutselige brede popularitet i en avstemning der han blant annet distanserte den folkekjære Kjetil Andre Aamodt som seks måneder tidligere hadde tatt et OL-gull i Torino som avslutning på en annen av norsk idretts mest eventyrlige karrierer. I de vinterlekene var Ole Einars beste resultat ett sølv:

- Vi hadde OL i februar, men det blir to halve sesonger. I den siste halvdelen har jeg vært veldig god, forklarte Bjørndalen det ellers uforklarlige at hans sølv var blitt mer verdsatt blant hans idrettsgale landsmenn enn Aamodts gull.

For selv folkets kjærlighet måtte i Ole Einars rasjonelle hverdag forklares.

I HVERT FALL før han i dag gråtkvalt kunne avsløre hvorfor denne nye OL-vinteren ikke ble som den skulle, og hvorfor selv den aller sprekeste 44-åringen til slutt likevel ikke var sprek nok til å få gjøre det han aller helst vil.

Da virket Ole Einar Bjørndalen akkurat så menneskelig svak som alle oss andre.

Og enda lettere å bli glad i.