Vår beste hemmelighet

ATEN (Dagbladet): I disse lekene er Siren Sundby norsk kvinneidretts frontfigur. Noen bedre kan vi knapt by på.

Siren er flott trent atlet med holdninger som lodder langt dypere enn jolla hennes.

Bare synd at vi er de eneste som ser henne.

Vel er Siren Sundby allerede kåret til Europas beste kvinnelige seiler, men i OL er denne sporten ikke synlig.

FOR DET

er bare å innrømme:

 Atenerne ventet knapt i spenning på OLs andre norske gullmedalje.

De ventet faktisk ikke i det hele tatt.

Da Siren ble olympiamester, lå den nybygde, elegante OL-arenaen for seiling øde. Det var tomt på bryggene, moloene, tribunene og restaurantene. Ikke en eneste betalende tilskuer å se, selv om arrangørene har spandert millioner av euro for å gjøre det trivelig både for OL-seilerne og sportens entusiaster på stranda tett ved Atens sentrum.

Stemningen i publikumsinngangen var omtrent som den klassiske Kirkvaag-sketsjen utenfor Bislett dengang det norske folk hadde sluttet å gå på skøyeløp og den eneste nysgjerrige på spørmålet om når stevnet begynte, fikk som svar av billettselgeren:

- Når kan du komme, da?

I NATURSPORTEN

seiling er spørsmålet knapt til å svare på. Der driver både utøvere og publikum med vinden.

Like flyktig virker Siren Sundbys gullmedalje. Det er ingen tvil om at hun er ei usedvanlig godt forberedt idrettsjente med sjelden vilje og unikt trøkk til å vinne, men like sikkert er det at seilingens europajolle er en av altfor mange OL-øvelser med et svært variabelt sportslig nivå.

I en idrett der det går an å holde på en stund, hadde bare tre av deltakerne vært med i OL mer enn én gang. Av de 25 deltakerne var det hele ni nykommere.

GLEDEN OVER

gullmedaljen blir ikke mindre for en som vet at hun egentlig er klar til å møte røffere konkurranse, men kanskje kan det minne oss i heiagjengen om at antallet norske medaljer ikke nøvendigvis forteller noe om vår nasjonale verdi.

Dessuten har vi heiet for langt mindre før.

DA DE NORSKE

håndballjentene ble hauset opp for femten år siden, fortalte vi sjelden sannheten om nivået innen den sporten. For eksempel at koreanerne som sjokkerte med farten i sitt eget OL i Seoul, knapt hadde spilt håndball mer enn i et par år før de ble plukket ut på landslaget. Eller at omtrent de eneste som satt på tribunen, kom med kubjeller og norske flagg fordi de var på heisatur med Håndballens Venner.

Den norske håndballfesten den gang var oss alle vel unt, men likevel er det ok å huske at våre meget omtalte idrettsundere ikke alltid er så mirakuløse.

Det går for eksempel an å sjekke hvor mange land som har snø og skispor nok til å konkurrere med oss om statusen som selve vintersportslandet.

I GÅR

kom Siren Sundby endelig til lands som OL-mester. Jeg har sittet på kaikanten og ventet på en slik før. Det var under Barcelona-OL i 1992.

Det var ensomt og stille den gangen også før Linda Andersen dukket opp fra havet til glede for Vestfold og et par norske reportere. Hun var den første norske jenta som tok gull i sommer-OL, men ble fort glemt.

SEILSPORT KAN

kan være publikumsidrett med bred mediedekning, men den oppmerksomheten er helst knyttet til de prestisjefylte havseilasene med store båter og enda større sponsorinteresser.

Bak Siren Sundbys gull ligger det sannsynligvis like mye systematikk som hos seilergutta i sportens racerklasser, men prestasjonen hennes forblir en norsk hemmelighet.

Den er ikke noe dårligere av den grunn.