Vår beste mann

For trenerne som leter etter suksess, er det bare å følge Mika til hoppbakken.

PRAGELATO (Dagbladet): Rocketegnet til Tommy Ingebrigtsen ble erstattet med et beklagende pusevink i TV-kameraene, da Mika Kojonkoski og Norge mistet sjansen til laggullet alt i første omgang.

Men det rokker ikke på finnens posisjon som den ledende treneren i norsk toppidrett.

De beste trenerne tåler en smått skuffende bronse.

Det er tross alt bare de som vet hvordan det går an å komme oppover på seierspallen igjen, og som dessuten får utøverne sine til å følge etter.

FOR noen uker siden var Mika Kojonkoski ikke like trygg på hopperne sine som han pleier. Resultatene var ujevne, treningsformen variabel og løsningene på motgangen langt fra opplagte.

Da bestemte han seg for å bytte på det vante opplegget fram mot OL; en endring han egentlig ikke visste effekten av.

I kveld står han igjen med ett individuelt gull og tre bronsemedaljer.

Målt mot de totale medaljesjansene, har hopperne foreløpig vært det beste norske laget her i OL, og alt med en treningsjustering tidlig i sesongen som sjefen selv følte han ikke hadde kontroll over.

Hopptrener Mika Kojonkoski, her sammen med Sigurd Pettersen og Lars Bystøl. Foto: Scanpix
Hopptrener Mika Kojonkoski, her sammen med Sigurd Pettersen og Lars Bystøl. Foto: Scanpix Vis mer

MEN HOPPERNE hans fulgte tillitsfullt etter.

Da omslaget kom rundt nyttår, var heller ingen særlig overrasket. Som Roar Ljøkelsøy ganske avslappet sa det til Dagbladet etter VM-suksessen i skiflyvning:

- Jeg har aldri tvilt. Det er Mika som har løftet Norge som hoppnasjon.

Holdningen gjenspeiler den fullstendige hengivenheten gutta har til treneren sin.

Du skal ha vunnet en del konkurranser som trener for å komme i tilsvarende posisjon, men enda mer:

- Du skal ha vunnet en del hjerter på den samme veien.

Det er tilliten til mennesket Mika som gjør ham til treneren med ubegrenset kontroll.

FÅ AV de andre norske OL-trenerne er i samme posisjon. Sven Tore Samdal har nok et svært nært forhold til Marit Bjørgen, men har ikke rukket å bygge hele kvinnelandslaget like knirkefritt.

Langrennsgutta er blitt en sterk enhet under Krister Sørgård, men sporten har tradisjon for at løperne trener seg selv. Dermed mister langrennstrenerne muligheten til å få Mikas innflytelse på helheten.

ETTER AT finnen skrev under en kontrakt som binder ham til norsk hoppsport fram til 2008, framstår også trenersituasjonen i de andre gruppene langt mer flytende.

Hos skiskytterne kan det bli full utskiftning. Her har det i tillegg vært vanlig med individuelle opplegg basert på ulike trenere. Nå forsvinner hovedtrener Roger Gruben som i mange år har hatt en meget god hånd med flere av herreløperne.

PETER MULLER sin posisjon i skøytegjengen likner i utgangspunktet mest på Mika Kojonkovskis drag på hopperne. Muller har gjennomført en vellykket gruppesatsing der de aktive er blitt samlet rundt en svært tydelig trener.

Og de trives med nærheten.

I fjor var uttellingen formidabel, men nå sliter amerikaneren med å forklare oss skeptikerne utenfor skøytemiljøet hvorfor de fleste av løperne hans ikke er i form.

OFTE ER det nettopp en slik etterprøving av dårlige dager, som skiller mellom stabilt gode trenere.

Der Peter Muellers mange suksesshistorier har kommet litt i hulter og bulter, er Mika Kojonkoskis rulleblad strykefritt.

For idrettsledelsen er det god grunn til å sette arbeidsmetodene til de siste års suksesstrenere opp mot hverandre. Det norske toppidrettsregimeet har hele tida har hatt som mål å overføre mest mulig kunnskap mellom de ulike idrettene. Da blir evalueringen av de ulike norske OL-trenerne viktig etter et mesterskap der det er blitt litt for mye stang ut.

Nå er det bare å gå til hoppbakken for å lære.