Vår nye snødronning

CORTINA (Dagbladet): Kanskje er det noe så overraskende som en bergenser som skal vinne Norges første OL-medalje i alpint siden Laila Schou Nilsen i 1936. Her er hun, Stina Hofgaard Nilsen (22).

For selv om det stolteste regnbyen mellom de sju fjell kan by på er fotballaget Brann, så kan Teitur Thordarsons menn aldri vinne noe så kjært som en OL-medalje.

Ei 22 år gammel jente fra Fana like utenfor Bergen er derimot ikke snauere enn at hun sier hun både kan og vil. Og om du er blant dem som fortsatt ikke har festet deg ved verken ansiktet eller navnet, så tror du sikkert at vi her snakker om nok en bergenser med altfor stor munn.

Men da skal du lese dette først: På fem starter i år har Stina Hofgaard Nilsen én andreplass, én tredjeplass og to femteplasser etter fem storslalåmrenn.

Og legger du dette sammen, har du et norsk kvinnelig medaljehåp i alpint.

I dag kjører hun for nok en topplassering her i den vakre italienske alpelandsbyen Cortina - OL-byen fra 1956.

Stina Hofgaard Nilsen krøller seg sammen i den store dobbeltsenga på rom 12 på Hotel Nord. Hun er fortsatt ikke helt dus med at ei «vanlig lita jente som bare har kjørt på ski siden jeg var 11 år» plutselig er interessant for mediene.

Og når vi først spør, så vil vi vite alt.

- Som type er jeg egentlig ganske rolig og behersket. Men det er mest utenpå. Inni meg kan jeg sprudle veldig, men det ser først og fremst de som kjenner meg godt.

- En sjenert bergenser?

- He, he. Jeg har kommet meg veldig de siste åra. Dette er jo min andre sesong på verdenscuplaget og jeg har måttet lære meg å snakke med fremmede folk. Det ville jo vært kjedelig om jeg skulle være på reisefot rundt 200 dager i året uten å snakke med folk. Sånn sett har idretten også utviklet meg som menneske, sier Stina Hofgaard Nilsen.

Sammen med Hedda Berntsen og de rutinerte ringrevene Andrine Flemmen, Trine Bakke Rognmo og Ingeborg Helen Marken utgjør Stina det sterkeste norske alpinlandslaget på kvinnesiden på mange år.

Som fersking gjelder det å føle seg litt fram og finne sin plass i laget. Det har gått veldig bra og jeg stortrives, sier Stina Hofgaard Nilsen.

Med 6. plassen i svenske Åre i fjor som det lille gjennombruddet - og første varsel om kommende storhet - har kometen slått ut i full blomst i år.

- Det har gått over all forventning, og jeg må si at jeg er overrasket over meg selv. Men når det går så bra som det gjør nå, så ønsker man bare mer og mer. Nå vet jeg at jeg kan kjempe helt i toppen.

- Bergen er vel ikke akkurat kjent for noe stort alpinmiljø?

- He, he. Det er flere som har kommentert det. Det er en slalåmbakke i Eikedalen, og vi hadde hytte rett ved skitrekket. Der var vi hver helg. Og så fikk vi etter hvert hytte på Geilo, hvor jeg også gikk på skigymnaset.

Stina er et produkt av Olympiatoppens ungdomsprosjekt fra to år tilbake, og er vant med å sette seg mål. Allerede på vårparten i fjor var målsettingen for årets sesong å komme på pallen og kjøre seg inn i første pulje.

Til tross for at hun gikk kneskadd og ikke fikk trent skikkelig i perioden mars- september har hun på rekordtid to pallplasseringer og er allerede inne blant topp sju i første pulje.

Lista for årets sesong er nå flyttet. Helt til topps.

- Neste mål nå er å kjøre for å vinne hvert renn. Jeg tror det er mulig å gjøre det allerede i år, for resultatene jeg har så langt har kommet til tross for at jeg har hatt småfeil i alle omgangene jeg har kjørt.

- Hvor stor bombe er det om du vinner OL-gull i storslalåm?

- Veldig stor. Jeg har jo aldri vært med på dette før, så jeg vet ikke engang hvordan jeg vil reagere når jeg er på plass i OL-byen. Men naturligvis reiser jeg ikke til OL bare for å oppleve stemningen. Da jeg ble OL-uttatt, spurte folk meg om jeg skulle feire, men det er jo ikke noe å feire at man skal til Salt Lake. Jeg reiser dit for å prestere, og OL-medalje er målet.

- Hvem er i dine øyne den største norske favoritten i OL?

- Jeg har stor tro på Kari Traa.

- Har du sett nakenbildene av henne?

- Ja.

- Hva synes du?

- Ingen kommentar.

I år har Stina bare kjørt favorittdisiplinen storslalåm. Neste år skal det satses hardt på slalåm også.

Vi fant ut at det var smart å satse på én disiplin i år på grunn av mitt lille treningsgrunnlag. Men målet er å bli like god i to disipliner.

- Hva med utfor?

- Nei, det synes jeg er for farlig. Og det frister spesielt ikke etter det som har skjedd i år. Vi har jo hatt både dødsulykke og folk som er blitt lamme. Jeg synes ikke det er vits i å risikere livet på dette her. Det skal være gøy.

- Hvordan er det å lese om seg selv i avisene?

- Det er en litt rar følelse, men det som har vært skrevet har jo vært hyggelig så langt, da. Men jeg synes at jeg ser forferdelig ut på alle bildene, og det kommer sikkert en dag da det som står ikke er like hyggelig.

- Har du gjort deg noen tanker rundt at du er i ferd med å bli en profil som vil få mye medieoppmerksomhet framover?

- Det har jo ikke vært så mye ennå, og det er jo slik at alt nytt er spennende. Det vil sikkert bli litt ubehagelig å bli gjenkjent på gata, men jeg tror at jeg har hode til å takle situasjonen om det skulle ta av.

Stina Hofgaard Nilsen er i det hele tatt opptatt av å bruke hodet. Landslagssjef Olav Skjøtskift beskriver henne slik: - Stina er intelligent. Hun kan sjugangern utenat.

- He, he. Sa han det? Ja, jeg er opptatt av å bruke huet. Derfor studerer jeg til siviløkonom ved siden av, for det er lett å få hotellsyken av denne idretten. Det hjelper å få orden på huet. For å bli god må du både trene bra og tenke bra. Mye av min framgang de siste åra tror jeg ligger på det psykiske plan.

Det kan virke som om Stina Hofgaard Nilsen har stupt inn i verdenseliten på sølvfat. Men hun forsikrer om at veien har vært både lang og hard.

- Jeg var ikke noen barnestjerne. Jeg tror 17. plass er det beste jeg har fra junior-VM. Det har tatt tid. De siste fire åra har jeg reist mye rundt og kjempet meg fram via europacupen. Det har vært ei tøff tid.

- Hvilke forbilder har eller hadde du selv?

- Ingen. Jeg synes det er kult å være Stina Hofgaard Nilsen.

Med resultatene i år begynner hun endelig også å tjene penger på idretten sin. Og Stina er ærlig nok til å innrømme at penger er en stor drivkraft og motivasjon.

- Jeg synes det virker rart når idrettsutøvere sier at pengene ikke er en motivasjon. Alle ønsker jo å ha penger nok til å kjøpe seg hus og ha et godt liv, sier Stina.

Selv bor hun fortsatt hjemme hos mamma og pappa på Majorstuen i Oslo.

- Vi flyttet til Oslo i forbindelse med hovedflyplassen på Gardermoen. Pappa er sjef der, og det har jo sine fordeler: Jeg trenger blant annet ikke å bekymre meg for å ha med overvekt i bagasje, smiler Stina.

Snart håper hun å ha tjent nok til å kjøpe seg egen leilighet. Da skal hun spille musikk på full guffe. - Jeg elsker musikk, og synger hele tida. Jeg har lett for å lære meg tekster og synes musikk er en fin motivasjon. Jeg vil ti ganger heller trene til musikk enn uten.

- Hva er favorittmusikken akkurat nå?

- Bruce Springsteens samlede greier.

Klær er hun også spesielt opptatt av.

- Jeg liker å pynte meg når jeg er hjemme. Vi går jo nok rundt i treningsklær, for å si det sånn. Men nå har jeg så mye klær at jeg ikke har plass til mer før jeg får meg egen leilighet. I OL-kolleksjonen vi fikk var det så mye klær at jeg måtte pakke det ned i en eske, ler Stina.

- Hva med bøker?

- Jeg er veldig glad i krimbøker. Og så har jeg lest alle Harry Potter-bøkene. De er kule. Men jeg har ennå ikke sett filmen. Den står på planen når jeg får tid.

- Hva med kjæreste?

- Nei, jeg har ingen akkurat nå.

Mamma Berit og pappa Nic kommer inn døra på rom 12. De er på første tur i år for å følge Stinas jakt mellom portene i verdenscupen. Den samme jakten skal de også følge i OL.

- Vi bestilte turen til Salt Lake allerede i fjor sommer under parolen at det er enklere å avbestille enn å bestille i siste liten, sier pappa Nic.

  • 22. februar står storslalåmen på OL-programmet.