Vasser i Drillos fotspor

Det var en gang en smart sogning som valgte Drillo før Sky Channel.

VALETTA (Dagbladet):

DET STÅR EN plakat med en slagstøvel på asfalten utenfor Fotballmuseet på Ullevaal Stadion. Symbolikken er grei. Det meste Norge har prestert i denne sporten er blitt til langs veien med mannen som en gang eide den støvelen.

Fottøyet til Egil Drillo Olsen er for lengst historisk, men fotsporene hjelper fortsatt hver gang våre beste trenere er i ferd med å gå seg vill i egne og andres drømmer om hva som er den beste fotballen..

Det er tida for å minne om den veien i det vi ser ut til å glippe enda et internasjonalt sluttspill.

Den gang vi nådde de sportslige målene våre skjedde det med en nøye planlagt, fellesskapsbasert overgangsfotball. Omtrent akkurat som Åge Hareide og landslaget har spilt på sitt beste i denne EM-kvalifiseringen.

I skuffelsen over at det likevel ikke ser ut til å holde, gjelder det å huske hvorfor Norge vinner i denne sporten. Særlig nå som mange som bestemmer i den hjemlige fotballen, velger å utstyre seg selv med selektiv hukommelse.

Da er det dags for noen gamle historier.

FOR EKSEMPEL om hvorfor Drillo på slutten av 1980-tallet fikk lov til å nærme seg landslagsmiljøet igjen. Han var ikke spesielt populær i de viktigste korridorene på Ullevaal Stadion den gangen, og det var noen greie grunner for skepsisen. Egil Olsen var en sosial særing med en lett ubestemmelig fortid som kommunist. Han så skygger av personlige fiender på høylys dag, var langt flinkere med fjelltopper enn med småprat og hadde ingen strøken CV som fotballtrener.

Vasser i Drillos fotspor

I tillegg var Drillos matematisk baserte spillestil omdiskutert. Det var ennå ikke bevist at det var mulig å spille fotball basert på regnestykket hans som fortalte at det bak hvert mål gjennomsnittlig bare lå 1,6 pasninger. Tvert i mot fleipet vi andre fotballtrenerne med at det regnestykket viste at det egentlig lønte seg å gi motstanderen ballen kjapt når du trengte en scoring.

Like etter var fleipen satt i system og Drillo hadde gjort Norge til en fotballnasjon.

MEN ALTSÅ ikke uten hjelp av andre som også ville utvikle fotball basert på nøyaktig kunnskap.

Det var Ingvar Stadheim som åpnet døra til forbundslokalene på Ullevaal for Drillo, litt etter at Stadheim selv hadde fått en dose røff voksenoplæring i hvordan dumskapen regjerte i norsk fotball.

Juli 1988 ble Stadheim utnevnt til ny landslagstrener på grunn av sin suksess med juniorgutta i den sterke, norske 1969-årgangen som inkluderte spillere som Henning Berg, Øyvind Leonhardsen og Roger Nilsen.

Men gode resultater var ikke nok. Stadheim var en landsens mann i en sport som nordmenn ennå ikke egentlig eide. Mange syntes utlendingene alltid visste best om fotball, og avisa VGs kommentator ble deres mann ved å stille det famøse spørsmålet på trykk om det egentlig var mulig å bli norsk landslagstrener uten å kunne få inn Sky Channel på TVen hjemme i fjellsprekken Sogndal.

TIL DUMSKAPENS forsvar må jeg minne om at Sky Channel den gangen var tilnærmet eneleverandør av internasjonal fotball. NRK viste bare engelske tippekamper, og engelsk klubbfotball seint på 80-tallet hadde stivnet i sin egen tradisjon.

Naiviteten i spørsmålet lå mer i at sportsredaksjonen i landets største avis innbilte seg at man kunne utvikle norsk landslagsfotball ved å zappe mellom internasjonale kamper. VG-kommentatoren skjønte ikke at utformingen av norsk toppidrett krevde dypere analyser enn kveldshyggen fra TV-stolen i Sogndal. Ingvar Stadheim skjønte mye mer og valgte Drillo og hans analyser foran Sky Channel.

STORE ØYEBLIKK: Drillo-epoken ga norsk fotball mange store øyeblikk, skriver Dagbladet.no-kommentator Esten O. Sæther. Foto: Arnt E. Folvik/Dagbladet
STORE ØYEBLIKK: Drillo-epoken ga norsk fotball mange store øyeblikk, skriver Dagbladet.no-kommentator Esten O. Sæther. Foto: Arnt E. Folvik/Dagbladet Vis mer

Det var egentlig et valg helt i tiden. Året før hadde den norske idrettsrevolusjonen startet. De elendige resultatene under vinter-OL i Calgary, ble utgangspunktet for en helt ny organisering av norsk toppidrett. Gjennom opprettelsen av Olympiatoppen kunne kunnskap om hvordan du blir god i idrett lettere overføres mellom de ulike grenene. Kombinert med oppkjøringen til Lillehammer-OL og en oljesmurt samfunnsøkonomi, fikk vi kjapt alle de gullmedaljene som etter hvert har gjort noe med det nasjonale selvbildet vårt.

Noen år seinere ble det litt for typisk norsk å være god, men foreløpig hadde vi nok med å venne oss til å vinne.

DRILLO BLE sentral i dette oppsvinget. Da Stadheim trakk seg fordi resultatene av satsingen hans på kunnskapsbasert fotball kom litt for seint, rykket Drillo naturlig opp fra jobben som OL-trener til sjef for A-landslaget.

Den første kampen hans ble en klassiker.

Kamerun, den afrikanske yndlingen fra Italia-VM 1990, var motstander i bånnfrossen oktoberkulde på Bislett til noe som skulle være en hyggelig treningskamp mot de litt eksotiske publikumsfavorittene.

I stedet ble det ingen showkveld for spilleglede. Det ble en introduksjon av vinnerfotball.

En ting for gjestene var å stå oppreist på det sleipe underlaget; noe annet å forsvare seg mot et press og en serie gjennombruddsløp som kom mer organisert og timet enn noe lag hadde gjennomført.

Norge vant 6–1 mot en motstander som spiller for spiller var bedre enn oss, og Drillo introduserte skråsikkerheten som den nye norske fotballdialekten:

– Jeg var forberedt på et sånt resultat. Det eneste jeg var usikker på, var Kameruns kvalitet, sa han etter debutkampen.

SEINERE SKULLE han alltid si sånt før kampen.

Det var denne gjennomborende forhåndsanalysen der kamp etter kamp ble akkurat som Drillo sa den skulle bli, som forandret de yngste spillerne fra greit norsk brukstalent til internasjonale salgsvarer og det norske landslaget fra tilnærmet historieløst til historisk godt.

I blant også til glitrende.

Den karakteristikken omfattet alt fra forberedelser til avsluttende videogjennomgang. Bildet er sterkest av Drillo i slagstøvler og krøllete treningsdrakt omkranset av den striglete, internasjonale fotballekspertisen på treningsfeltet dagen foran hjemmemøtene med Italia og Nederland i 91 og 92-sesongen. Vår profet beskriver med full autoritet hva som kommer til å skje på banen i morgen; ekspertisen er vantro, forbløffet over kraften i karakteristikkene og detaljene i beskrivelsene; men de noterer likevel. Verden over er forhåndsstoff tross alt for særinger, og her får de full pakke med gavepapir i de sterkeste fargene pluss feite overskrifter som bånd.

Så kommer kampdagene. Spillet blir som Drillo fortalte, sjansene skjer på den måten han har sagt, og resultatene forandrer alt vi er vant til når det gjelder norsk landslagsfotball: 2–1 mot Italia og 2–1 mot Nederland.

ETTERPÅ KOM flaksen. Først via venstrefoten til Kjetil Rekdal og til 1–1 på Wembley, så over hele banen i returkampen mot Nederland i Rotterdam og til slutt helt til garderoben.

Der satt Drillo rett etter en av disse VM-kvalikene og spurte oss om hvordan det var gått mellom Polen og Nederland:

– Polen vant visst 2–1, antydet en av kollegaene mine.

– Huff, det hadde vært bedre med 2–2, sa Drillo, og rakk så vidt å kalkulere inn de nye sifrene i prosentregningen sin for Norges sjanser til å nå USA-VM 1994 før det rette resultatet kom:

– Det ble 2–2, ropte mannen som først hadde gitt nestsiste nytt.

MEN DER stopper tilfeldighetene. For flaks finner du ikke igjen på statistikkene, og det var akkurat på den tida at Det internasjonale Fotballforbundet (FIFA) begynte å beregne sportens kvalitet i formtabeller.

Norge, som Dagblad-leserne da kjærlig hadde døpt til Drillos, startet som nummer 13 på verdensrankingen, en tilnærmet svimlende høy posisjon for et tidligere ikke-land i fotball.

Noen måneder etter var vi nummer to.

Riktignok bak Brasil, men foran Italia, Tyskland, Danmark, Nederland, Spania, Sverige, Argentina og England.

Oktober 1993 var Norge kvalifisert for sitt første ordentlige fotball-VM og Drillos fotspor stod som støpt.