IKKE TIL Å STOPPE: Johannes Høsflot Klæbo på vei mot OL-gull igjen. FOTO: Bjørn Langsem/Dagbladet.
IKKE TIL Å STOPPE: Johannes Høsflot Klæbo på vei mot OL-gull igjen. FOTO: Bjørn Langsem/Dagbladet.Vis mer

Johannes Høsflot Klæbo vinter-OL 2018

Verden har aldri sett maken: Her hadde selv ikke en dopet Mühlegg holdt følge

Med Johannes har det skjedd noe helt nytt i sporten.

NÅR Johannes Høsflot Klæbo har forlatt OL-byen, går det an å si det:

  • Verden har aldri sett maken til skiløper.

De siste dagene har 21-åringen hentet inn sine tre OL-gull med slike overjordiske rykk som sporten egentlig ikke har opplevd siden de firkantede kjakene til den nyfødte spanjol Johann Mühlegg nesten fylte 70 tommers TV-skjermer under doptida i Salt Lake City-lekene for seksten år siden.

GIKK FRA ALLE: Johan Mühlegg mot mål etter rykket under 3-mila i OL 2002. Da varte svindelen bare et par dager. FOTO: Erik Johansen / SCANPIX .
GIKK FRA ALLE: Johan Mühlegg mot mål etter rykket under 3-mila i OL 2002. Da varte svindelen bare et par dager. FOTO: Erik Johansen / SCANPIX . Vis mer

Den gang var farten mistenkelig høy, men det er viktig å skjønne at selv en massiv bloddoping ikke automatisk gjør at du går fortest i sporet. Seinest i sist OL ble østerrikske Johannes Dürr tatt midt under lekene på vei tilbake til Sotsji med ny tilførsel av EPO før den avsluttende 5-mila. Dürr vant aldri noe før svindelen sprakk, Hans juks var ikke som hos Mühlegg så lett å se. Det var et langt mindre misforhold mellom teknikk og resultat, Derimot var resultatutviklingen mistenkelig. Den førte til strammere kontroll

Nå har den høye farten et totalt forskjellig ansikt der unge Johannes Høsflot Klæbo med friske, røde kinn flyter lett som et snøfnugg gjennom løypa fordi han sammen med morfar har lekt seg til en intuitiv følelse for snø.

Nettopp det rene og naturlige i Johannes sin måte å gå på ski på, er bakgrunnen for den overveldende mottakelse i alle utenlandske medier. Til slutt ble det så mye ros at han valgte å avslutte moroa før 5-mila.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han var rett og slett utslitt av glede.

AKKURAT det viser at denne suksessen kanskje likevel kom mer overraskende på Johannes selv enn på oss andre. Utad har han virker så fattet at vi nesten ikke har klart å tenke det slik. Men etter alle de sterke inntrykkene, er en reaksjon både sunn og klok.

For oss på sidelinja har framgangen virket så selvfølgelig. De tre gullene i Pyenongchang var fortellingen om en ventet suksess. Tett ved skisporet har jo alle innsett dette for lengst. At den norske unggutten skulle vinne det meste, har vært åpenbart:

  • For ingen har noen gang gått på ski som Johannes.

Selv da de internasjonale konkurransene startet denne vinteren i novemberbleke Kuusamo helt nord i Finland, var det spesielle i skigåinga hans umulig å skjule. Da var det allerede for seint for konkurrentene å kopiere ham på månedene fram til OL.

For når det gjelder det å gå fort på ski, er det Johannes. Så følger ingen. Deretter kommer alle de andre.

SOM fredag 24. november i sesongens første finale. På den tida var det bare lyst noen timer der opp i Kuusamo Stedet ligger på 65,9 grader nord og sniker seg så vidt under Polarsirkelen, men for Johannes på skistadion var det mer enn nok av dagslys til at alle, alle fikk se.

På under 100 meter var sprintfinalen i verdenscupåpningen avgjort. Johannes var ute av startsletta, før konkurrentene var kommet halvveis. De ble borte som skygger i bakgrunnen for ham som TV-kameraene bare måtte følge. Han som siden den sesongstarten omtrent har vunnet alt.

For sporten hadde fått sin største løper noensinne.

BLIR SETT: Johannes Høsflot Klæbo med nye fans. FOTO:Bjørn Langsem/Dagbladet.
BLIR SETT: Johannes Høsflot Klæbo med nye fans. FOTO:Bjørn Langsem/Dagbladet. Vis mer

DEN GANG ble det tre seire på tre starter; alt levert på den selvsagte viset som følger med Johannes. Dette er ikke påklistret kjekkaseri. Det bare er sånn. Fordi det er en ny verdensorden i sporet:

- Johannes har løftet sporten til høyder der ingen har vært før, konkluderte Martin Johnsrud Sundby den verdenscupstarten. Få er en mer faglig dedikert langrennsløper enn nettopp Martin. Til vanlig får han med seg hver detalj som gjør det mulig å gå fortere på ski, men jeg tror han nesten var like forbløffet over lagkameraten som oss andre.

I den omstillingen fra skogsidrett til stadionsport som langrenn har vært igjennom de siste ti, femten årene, har det kommet mange nye, store løpere; Martin Johnsrud Sundby selv med treningsdisiplin, Marit Bjørgen med kraft, Therese Johaug med takt, Petter Northug med løpsfølelse og rykk, Dario Cologna med allsidighet og Sergej Ustjugov med hans avsindige råskap.

Likevel; med Johannes Høsflot Klæbo er det kommet noe helt annet.

Og noe mye bedre.

DA var det i overkant vennlig av oss i Dagbladet i går å omtale Per Elofsson som Sveriges som nesten en Klæbo-kopi. Han var ikke det. For det første ble han raskt fragått av Mühlegg der i Salt Lake City etter at tyskeren rykket etter bare seks kilometer på 3-mila opp den hardeste motta i Soldier Hallow. Det hadde knapt nok skjedd med Johannes selv om tyskeren da var så oppblåst på dop at svindelen måtte sprekke. Dernest vant jo ikke Per Elofsson noe OL-gull før han la opp bare 26 år gammel.

Skal vi hjelpe svenskene med å finne fram til noe tilsvarende som Klæbo, må vi tilbake til Gunde Svan. Det er hans rekorder fra 1980-tallet som Johannes har slått denne vinteren, men selv Gunde kommer til kort når det gjelder olympisk start. Han var noen måneder eldre i lekene i Sarajevo, men ellers var prestasjonen resultatmessig minst like imponerende. For der fikk svensken bronse på den innledende 3-mila, vant så både 15km og stafett, før han avsluttet med å tape gullspurten på 5-mila mot lagkameraten Thomas Wassberg.

Men selv etter Gunde Svan var langrennssporten ganske lik.

DET er den ikke med Johannes. Han er bare 21 år, og har allerede fått hver eneste konkurranse i sporten til å sirkle om seg selv. Og så har han akkurat vunnet tre olympiske gull bare på noen tilsynelatende ganske rolige dager.

Da må vi helt til topps på de historiske listene. Til Marit Bjørgen og Bjørn Dæhlie; de aller største olympiske skinavnene.

Johannes ligger godt foran dem også. Marit debuterte også i OL som 21-åring, men hun måtte nøye seg med en etappe på det norske sølvlaget i stafett. På 3-mila i 2 002 ble Marit nummer 14, før hun falt helt igjennom som nummer 50 på 15km.

Bjørn kom til Calgary-OL allerede som 20-åring, men endte i furuskogen langt der ute i Canmore med å sekundere lagkameratene. Den gang var det ikke mer høytidelig med OL enn at jeg som skiglad kommentator fritt kunne stå ved siden av ham ute i løypa. I en doptung vinteridrett var det verken tegn på norsk suksess eller noen revolusjon av sporten.

er det meste forandret. Langrenn er ingen typisk voksensport lenger. De yngste har plutselig fått vinnersjanser.

Bakgrunnen er det nye, tette, teknisk utfordrende løypenettet. Johannes født i 1996 tilhører den første generasjonen som er vokst opp med langrenn som stadionidrett. For ham har det vært naturlig å leke på Northug-måten med kjappe tempovekslinger, dristige valg av spor og det å få maks fart ut av svingene.

Han har ikke kjent til noen annen sport.

Og vi kjenner ingen større langrennsløper.