VERDT PENGA? Riksrevisjonen har sett på verdien av fellesskapets overføring til idretten mellom 2012 og 2017. Revisorene har neppe fått med seg alt. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet
VERDT PENGA? Riksrevisjonen har sett på verdien av fellesskapets overføring til idretten mellom 2012 og 2017. Revisorene har neppe fått med seg alt. FOTO: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Riksrevisjonsrapport norsk idrett

Verden hyller Klæbo og Norge. Vi bare klager

Av og til er det greit med en revisjon også av en rapport fra Riksrevisjonen.

DAGENE før Riksrevisjonen framla sin vel triste rapport om hvordan Kulturdepartementet og Idrettsforbundet sammen har forvaltet de rundt 3,7 milliarder kronene staten har gitt idretten mellom 2012 og 2017, ble det avholdt en stor internasjonal konferanse hos det anerkjente Aspen Institute i Washington. Der var temaet hvordan barneidretten kan brukes til å utvikle et på alle vis sunnere samfunn, og staseksempelet var Norge.

Dette store amerikanske forskningsmiljøet er svært opptatt av den norske idrettssuksessen. Under OL i Pyeongchang var Tom Ferrey, sjefen for sports -og samfunnsseksjonen til Aspen Institute på plass, og rapporterte begeistret hjem om Johannes Høsflot Klæbo og den norske idrettsmodellen:

- Norge er en nasjon med 5,3 millioner innbyggere; altså litt flere folk enn i Detroit og omegn, fortalte han sine amerikanske lesere og pekte på den utrolige medaljestatistikken med en så liten nasjon på topp:

BILLIGE MEDALJER: Ingen nasjon betaler mindre pr. medalje enn Norge. Her noen vinnere fra sist vinter-OL. Det var moro da, men holder den interne bokføringen av OL-utgiftene for neste revisjon? FOTO: Lise Åserud / NTB scanpix
BILLIGE MEDALJER: Ingen nasjon betaler mindre pr. medalje enn Norge. Her noen vinnere fra sist vinter-OL. Det var moro da, men holder den interne bokføringen av OL-utgiftene for neste revisjon? FOTO: Lise Åserud / NTB scanpix Vis mer

- Forholdet mellom innbyggertall og OL-medaljer er et bra utgangspunkt for å se på kvaliteten i et lands sportssystem. Hvordan det organiserer sine muligheter og tar tak i de samme utfordringene som konkurrentene. Hvordan landet lærer unger å drive sport, ser og utvikler talent for så å følge dem opp gjennom livet, fortsatte han og spurte:

- Etter disse vinterlekene i 2018 er det både naturlig og livgivende å spørre: Hva i all verden er det Norge har oppdaget som ikke vi andre ser?

Vel, han får i hvert fall ikke noe svar fra den norske Riksrevisjonen som har gjennomgått forvaltningen av våre felles midler på idretten de siste seks årene.

I DISSE årene er nesten alle ungene våre blitt med på organisert idrett, det har vært en fin økning i aktivitetstallene for unge jenter og norsk toppidrett har sjokkert utlendingene. Likevel finner statens revisorer tilsynelatende ikke noe å glede seg over.

Mens en av de største felles internasjonale nyhetssakene fra sist OL var Norges sensasjonelle seier på medaljestatistikken, er Riksrevisjonens bekymring at det i to tidligere OL (London 2012 og Sotsji 2014) har vært et avvik på 13,9 millioner mellom Idrettsforbundets rapportering av de totale utgiftene og revisorenes regnskapsanalyser.

Revisorenes anslag for disse utgiftene var totalt på 48,7 millioner. Og før vi som nasjon blir virkelig lei oss over dette avviket i den tekniske bokføringen av norske OL-kostnader, er det kanskje grunn til å minne om at britiske roere alene bare for sommer-OL i London 2012 fikk utbetalt ca. 290 millioner kroner av fellesskapets penger for at de skulle vinne.

Britiske roere er riktig flinke; de vant mange medaljer i de lekene, men de ga ikke landet sitt en verdensnyhet.

DA er spørsmålet om vi virkelig får noe godt svar på hvordan norsk idrett har forvaltet fellesskapets midler ved å lese denne rapporten fra Riksrevisjonen.

Svaret er dessverre nei. Det står mye interessant om forvaltning av enkeltposter i bevilgningene og nødvendigheten av mer presise rapporteringsverktøy for å se om betalingen til alle de gode idrettsformålene har hjulpet. Men i det sentrale spørsmålet om dette virkelig var verdt 3,7 milliarder kroner, er ikke Riksrevisjonen til så mye hjelp.

Det er synd. Revisorene begynner jo riktig ved å ta utgangspunkt i de bevilgende politikernes ambisjoner for det disse pengene skulle bli til. Etter stortingsmeldingen om den norske idrettsmodellen i 2012 la kulturkomiteen følgende mål for fellesskapets overføringer:

  • Norges idrettsforbund skulle bli opprettholdt og styrket som en frivillig, medlemsstyrt organisasjon.
  • Pengene skulle bidra til godt aktivitetstilbud i den organiserte idretten.
  • Idretten skulle få hjelp til å være en åpen, inkluderende organisasjon med lokale lag som ga verdifulle rammer for sosialt fellesskap.

Om disse målene er nådd seks år etterpå, gir rapporten liten drøfting og få svar på.

DELS skylder revisorene på at det er for vanskelig å finne ut av idrettens spesielle medlemsstatistikk som ikke skiller klart mellom totalt antall medlemmer og de mange som er registrert dobbelt fordi de driver med flere idretter. Det er en tynn forklaring med tanke på at rapporten uten en samlende analyse kommer med kritikk av at bevilgningene i for liten grad har gått til aktivitet.

Det tallmaterialet som finnes viser en annen utvikling, burde vært løftet fram og diskutert. Nøkkeltallene for 2015 som er idrettens rapportering til Kulturdepartementet, forteller om en formidabel medlemsvekst på 13,7 prosent blant jenter 6 til 12 år. Det er tre ganger så stor økning som befolkningsveksten for denne aldersgruppen.

Gjennomgående er veksten blant jenter i denne perioden påfallende sterk. Det nevnes ikke av revisorene. De omtaler bare en totalt vekst på 5,8 prosent i individuelle medlemskap og 5,5 prosent i aktive medlemmer, og sammenlikner så disse tallene med befolkningsveksten på 6,8 prosent.

Det er en mildt sagt slurvete revisjon. En slik sammenlikning må jo følges av en analyse av nettopp denne befolkningsveksten. Her er andel innvandrere stor, og med det en naturlig lavere prosent som blir med i frivillige organisasjoner. At norsk idrett likevel står igjen med vekst i flere aldersgrupper blant jentene i tillegg til så sterke totale medlemstall, er i seg selv en oppfyllelse av de målene politikerne satte for bruken av felles penger.

I et større perspektiv er idrettsbevegelsens utvikling fra 2012 til 2017 en sammenhengende norsk suksess.

SLIKE nødvendige samfunnsanalyser mangler i denne rapporten. Det gjør at funnene ikke får rett proporsjon. Korrekte kontoføringer er isolert brukt ikke noe egnet verktøy for å se på om vi som fellesskap har fått det vi betalte idretten for.

Ironisk nok er rapporten også opptatt av spriket mellom fellesskapets bestilling og medaljeleveransen fra Olympiatoppen. Der etterlyser revisorene en «bredere toppidrett»; altså flere idretter som presterer godt internasjonalt.

Den revisorbemerkningen er nesten komisk med tanke på at de internasjonale ekspertene som i fjor kåret Norge til verdens beste idrettsfolk, nettopp trakk fram bredden i de norske toppresultatene som den fremste suksessfaktoren. Men slike sammenhenger har revisorene en for smal inngangsvinkel til å få med seg.

OG kanskje er det mest komiske at vi i et land der 93 prosent av ungene er med i organisert idrett og der vi ble verdens beste nasjon i siste OL, fortsatt lar oss opprøre over en rapport som fokuserer på ujevn regnskapsføring og manglende revisorgrep i administrasjonen av idrettsbevegelsen.

Omverdenen ser i hvert fall noe annet. På konferansen hos Aspen Institute var utlendingenes spørsmålstegn knyttet til hvordan det egentlig er mulig for norsk idrett å behandle barn så likeverdig? Hvordan en samlet idrettsbevegelse virkelig kan være både beste nasjon i vinter-OL og en trygg sosial base for dem som i stedet skal på gledestur til Special Olympics?

Jeg tror det ville blitt en bedre rapport om den norske Riksrevisjonen hadde tatt med litt av den undringen inn i evalueringen av hvorvidt det med idrett er verdt penga.

For er det ikke nettopp den sosiale idrettsbevegelsen du daglig ser i hvert eneste lokalsamfunn hele Norge rundt som vi som fellesskap gladelig betaler for?