Verdens beste hopp

Roar Ljøkelsøy hoppet så langt at han sprengte lengdemålingssystemet. Svevet på 223 meter hylles nå som tidenes hopp av verdensrekordholder Matti Hautamäki.

OBERSTDORF (Dagbladet): - Det var kanskje det beste skiflygingshoppet som noen gang er gjort. Det er et sånt hopp jeg har drømt om å gjøre når jeg har sittet og tenkt for meg selv. Et drømmehopp, sier en lykkelig Ljøkelsøy til Dagbladet.

I går kveld ble han hyllet av 4000 ville tyskere på torget i Oberstdorf. Og konkurrentene til Roar var nesten like ydmyke.

- Bedre

Den finske verdensrekordholderen Matti Hautamäki forteller til Dagbladet at han bare sto og måpte da han så Ljøkelsøys fantastiske hopp nesten nedpå sletta i første omgang.

- Hva skal jeg si? Det var et veldig godt hopp, sier Hautamäki, som selv hadde det nest lengste hoppet i konkurransen med 216 meter.

- Var Roars hopp like bra som din verdensrekord på 231 meter i Planica i fjor?

- Det var minst like bra, synes jeg. Selv om det er vanskelig å sammenlikne, spesielt på grunn av at utstyret vi hoppet med i fjor var helt annerledes.

Ljøkelsøy smiler når han får høre Hautamäkis uttalelser.

- Ja, mitt hopp var nok bedre. Jeg er enig i det, gliser han.

Og etter ti år i skyggenes hoppdal nyter Ljøkelsøy suksessen og hyllesten fra konkurrentene og tilskueren i hoppfanatiske Tyskland.

- Det er nesten uvirkelig at dette skjer. Både hyllesten og det at jeg hopper så langt på ski.

Tre meter lengre

For Roar Ljøkelsøys drømmehopp på 223 meter var så rått, og så sinnssykt høyt at det så ut som om han aldri kom til å lande. Og ifølge den lokale bakkesjefen i Oberstdorf, Heini Ihle, så var hoppet 226 meter, tre meter lenger enn den offisielle målingen. Årsaken til at det kan være feilmålt, er at videomålingssystemet ikke fungerer så langt nede i bakken. Lengdemåleren som var plassert nederst ved cirka 220 meter rakk ikke ned i tide da Ljøkelsøy kom flygende.

- Vi var redd et lite øyeblikk at han ikke skulle komme ned, flirer sportssjef Jan Erik Aalbu.

- Om det var tre meter lenger spiller ingen rolle så lenge han vinner. Det er mulig det hadde vært bitrere om han hadde blitt nummer to.

Da var det bitrere for både Aalbu og Ljøkelsøy at Sigurd Pettersens skade trolig var årsaken til at Ljøkelsøy fikk den lille oppdriften han trengte for å bånne bakken.

- Roar hadde kjempeflaks med forholdene. Rett før var det voldsom bakvind, sier Aalbu.

Ljøkelsøy sto på toppen og så Pettersen gå for egen maskin ut av bakken.

- Jeg trodde ikke han var skadd da jeg satt på bommen. Men det er trist når lagkompisen skader seg, selv om det hjalp meg.

- Ikkje gje dæ

Men superhoppet til Ljøkelsøy ble til slutt det alle snakket om. Heldigvis. Eks-verdensrekordholder Espen Bredesen satt selv i NRK-bua og kommenterte hoppet. Han vet hvordan det føles når man er på vei i bunnen i bakken.

- Man skjønner det midtveis i svevet, og da er det bare å bestemme seg for ikke å gi seg. Da jeg satte verdensrekord i Planica, så hørte jeg bare stemmen til treneren min, Trond Jøran Pedersen, i bakhodet. «Du må faen ikkje gje dæ, Espen. Du må faen ikkje gje dæ», flirer Bredesen.

Ljøkelsøy bekrefter Bredesens tese.

- Jeg tenkte akkurat det samme. Midtveis bestemte jeg meg for å ikke gi meg før jeg landet i bånn. Jeg kom høyt, men var aldri redd. Det var bare å stå på, smiler han.

MED LUFT UNDER VINGENE: Her svever Roar Ljøkelsøy ned til et av tidenes beste skihopp - kanskje det aller beste noensinne. - Det er nesten uvirkelig at dette skjer, sier Ljøkelsøy til Dagbladet.
LYKKELIG: Ingen som helst tvil om at Roar Ljøkelsøy skjønte hva han hadde prestert da han kom fram til publikum på sletta i Oberstdorf i går...