HJELP: Her kommer verdens beste skihopper, og han har høydeskrekk. Daniel -Andre Tande i lufta over Innsbruck. FOTO: REUTERS/Dominik Ebenbichler.
HJELP: Her kommer verdens beste skihopper, og han har høydeskrekk. Daniel -Andre Tande i lufta over Innsbruck. FOTO: REUTERS/Dominik Ebenbichler.Vis mer

Hoppuka 2016/17:

Verdens beste hopper har høydeskrekk. Han tør ikke se rett ned

Daniel-Andre Tande byr på seg selv. Og gjerne en seier i Hoppuka.

DET er meldt solskinn og bikkjekaldt når Hoppuka skal avgjøres i Bischofshofen i morgen, men mest av alt er det meldt en strålende framtid for norsk hoppsport.

I går var det kuling i vindkastene nedenfor Brennerpasset og en sjanseseilas der alt gikk Norges vei. Men det blir ikke tilfeldighetene som avgjør den tradisjonsrike Vierschanzetournee og hjelper sporten til en ny gullalder hjemme hos oss.

Så mye løft er det i karrieren til Daniel-Andre Tande, og så nært er denne imponerende framgangen hans knyttet til den felles jobben som er blitt gjort i det norske hoppmiljøet gjennom mange, gode år.

DET siste er det viktigste. Den teknisk vanskelige hoppsporten er fortsatt vinteridretten for stjerner som kommer og går. Da holder det ikke lenge å bygge bare på den enkelte utøveren.

Derfor er dette landslaget under hoppsjef Clas Brede Bråthen og trenerne Alexander Stöckl og Magnus Brevig først og fremst blitt utviklet med tanke på fellesskapet. Det er denne tenkningen som i løpet av bare et par sesonger, har fått fram sportens nye norske ener.

ser bedre slike sammenhenger enn Tande selv. Det er ennå ikke gått ett år siden han takknemmelig var med på laget som tok gull i VM i skiflyvning. Dengang var Daniel-Andre opptatt av at han som den antatt dårligste av de fire norske hoppere for alt i verden ikke måtte svikte de andre. Kameratene Anders Fannemel, Johann Andre Forfang og Kenneth Gangnes fortjente så mye mer enn det han trodde han kunne gi dem:

  • Det å innfri i forhold til denne gruppa, ble like viktig som å ta selve VM-gullet.

Det er slike holdninger til det å være på et lag som over tid former de største individuelle prestasjonene. Som for eksempel Daniel-AndreTandes 128,5 meter i ruskeværet foran 20 000 hjemmefans i Bergiselbakken i åssiden sør for Innsbruck; selve tempelet i verdens fremste hoppnasjon.

DER og da ble hjemmefansen brått stille av skuffelse. Hadde de kjent Daniel-Andre bedre, ville de vært stumme av beundring. For det er ikke ofte at en gutt med høydeskrekk gjennom år med tålmodig jobbing med egen frykt vokser seg til en hoppstjerne.

Det er der det med laget kommer inn. For det var hjemme på Kongsberg hos gamletreneren Jan Ottar Andersen at han som gutte -og juniorhopper fikk hjelp til å løse det verste av problemet.

MEN skrekken hang i lenge. Tidligere kunne Daniel-Andre trekke seg underveis når han kom spesielt høyt i svevet,. Det er til å forstå for en som minst av alt liker å se hvor skremmende langt det egentlig er ned til bakken:

- Når jeg står oppe i tårnet, unngår jeg helst å se rett ned. Men det å se nedover mot hoppkanten, gjør meg ingen ting. Det er blitt en vane, forklarte han til Dagbladets hoppreporter Tore Ulrik Bratland før denne sesongen.

AKKURAT den forskjellen er ganske vesentlig for en utøver som leder Hoppuka med minimal margin ett renn før slutt. I mellomtida hygger tyske og østerrikske medier seg med noe så sjeldent som en verdenscupleder i hopp som faktisk fortsatt har høydeskrekk; om hvordan han av og til i hverdagen plutselig kan stivne til når han har kommet seg opp på et for høyt sted.

For det er mye hygge med utadvendte og befriende ærlige Daniel-Andre Tande. Det er jo derfor lagkameratene har samlet seg om ham gjennom de siste dagene uten tanke på om denne enestående suksessen også skinner på dem selv.

Det gjorde den selvsagt i går da den godt voksne Hoppuke-debutanten Robert Johansson (26) våget å følge vinden ned til en sensasjonell dobbeltseier, før stødige Andreas Stjernen (28) leverte sesongbeste med femteplass. De som alltid unner lagkompiser all framgang, får også gjerne sitt.

Både med og uten høydeskrekk.