Verdens farligste fotballbane

MEDELLIN (Dagbladet): I Playon-bydelen i Medellin er det helt vanlig at 12-åringene har hver sin revolver og misbruker narkotika. Men de lutfattige gutta på Andres Escobars fotballskole har forbud mot våpen på treninga. De er av de få priviligerte som får hjelp og tidlig tar et standpunkt mot vold.

Playon er den fattigste bydelen i verdens mest voldelige by, Medellin. Her tør ikke en gang politiet å komme. For de vet at de trolig blir skutt dersom de viser seg. I stedet er det den lokale banden som tar seg av lov og rett i Playon. Og de gutta leker man bare ikke med. Mangfoldige blodbad har forkommet etter skuddvekslinger med fremmede.

- Drap er noe vi alle har sett. En gang lekte jeg sammen med noen kamerater i ei sandkasse da to personer bare meter unna oss ble omringet. De fikk panikk, trakk opp revolverne sine og skjøt vilt rundt seg. Vi kom oss i sikkerhet, men flere ble drept, forteller Yesid (12).

Holdninger

Men tilsynelatende er ikke gutten altfor merket av alvoret. Han er nemlig en av 30 unger mellom 11 og 13 år som er plukket ut fra bydelens fattigste familier til Andres Escobars fotballskole to ganger i uka. Skolen er under ledelse av en trener, psykolog, prest og sosialarbeider og får sine midler fra en stiftelse som avdøde Andres Escobars familie står bak.

På den støvete grusbanen i Playon lærer gutta grunnleggende fotballferdigheter, og enda viktigere: positive holdninger. Hovedpoenget er ikke å skape gode fotballspillere, men personer som har muligheten til å bli gode og ærlige mennesker.

- Her lærer de å følge et regelverk. Det innebærer å ikke ta med våpen på fotballskolen, narkotikaforbud og generell god oppførsel. De må møte i reine drakter og kan glemme treninga dersom de er to minutter for seint ute, informerer trener Juan Carlos Zapata.

Og hverdagen er langt ifra rosenrød for fotballgutta utenfor banen.

- Mange av gutta får juling hjemme. I tillegg utsettes de for et press fra bandemedlemmene i området, og det er normalt at ungene begynner med marijuana når de er 10 år og går over til heroin og kokain i 14-årsalderen. Men våre gutter holder seg utenfor trøbbel, sier sosialarbeider Paula Andrea Gomez.

Norsk fotball

Den colombianske fotballkulturen tro, eier heller ikke disse gutta et fnugg av taktisk spilleforståelse. Men individuelle ferdigheter har de. Ungene løper rundt på banen som norske, glade fotballspillere og fryder seg over spillet. Det legger ikke noe skår i gleden at Cesar (11) plutselig finner en revolverkule i støvføyka. Den blir raskt beslaglagt av sosialarbeideren. Men har disse gutta noen tro på fred i bydelen sin?

- Det har vi ikke tenkt særlig på for det er så vanlig med vold. Men det hadde jo vært fantastisk, sier Pablo (12). Som er mer interessert i å snakke om norsk fotball.

- Disse Flo-brødrene er veldig gode. Men hvem er den tredje Floen deres, spør gutten. Da vi kan fortelle han at det er fetteren blir han mektig imponert.

- For en fotballfamilie. Og dere hadde vel en bra fest etter at dere slo Brasil 2- 1 i VM, fortsetter Pablo glødende.

Lek

Og jo, da. Disse unggutta er som barn flest. De er interessert i fotball og lek. Men uten fotballskolen kunne de ligget veldig tynt an her i livet. Og det mest gledelige er kanskje at de ikke følger de colombianske landslagsguttas eksempel:

Pablo, Yesid og de andre vil virkelig ha slutt på volden.

De har i hvert fall tatt det første skrittet.