Vern om dine favorittjenter

Håndballjentene tåler å tape. Det er derfor de kommer til å vinne snart igjen.

PARIS (Dagbladet.no): I toppidrett gjelder det å skjønne når motstanderen er best. Som Russland mot Norge i denne VM-finalen for eksempel.

Her var det ingen russere som vant på grunn av overvekt, ingen stressete østeuropeiske jenter som ble pisket fram til gull av en dyrisk mannetrener og ingen norske sjanser som ble blåst vekk av de franske hjemmedommerne.

Helt ærlig:

** Dommerparet Bord&Buy var ikke kjøpt og betalt, gulvet i hallen var ikke for glatt og lufta ikke for varm.

Dette var en kveld der Russland var best i verden i kvinnehåndball.

Av og til er idrett selv på dette nivået ganske enkelt og greit.

RESTEN av leksa burde ikke være så vanskelig å få med seg heller om vi ikke er blitt borstskjemte etter tjue år med suksess i denne idretten:

** Håndballjentene er verd et varig vern.

GODE SOM GULL:De norske håndballjentene er sammen med Grete Waitz det sterkeste sportssymbolet på et nytt, likestilt norsk samfunn, skriver Esten O. Sæther. Foto: Jacques Demarthon/AFP
GODE SOM GULL:De norske håndballjentene er sammen med Grete Waitz det sterkeste sportssymbolet på et nytt, likestilt norsk samfunn, skriver Esten O. Sæther. Foto: Jacques Demarthon/AFP Vis mer

Rett utenfor plassen foran den vakre VM-arenaen Palais Omni Sport de Paris står det et skilt som viser vei til Sonja Henies skøytebane. Jeg er ikke helt sikker på om så mange fra de norske hordene som strømmet inn til finale med sponsorgensere og festprepp fikk med seg denne nasjonale kulturarven i farta. I hvert fall ikke småbannende og frustrerte på vei ut etter en kamp der det norske lagets svakheter igjen ble avslørt.

Men for de som har ansvar for at folkebevegelsen «Ja til Håndballjentene» skal leve godt videre, er det et skilt til ettertanke.

DET ER ikke så mange andre norske idrettsstjerner enn kunstløperen Sonja Henie som har vunnet så mye så lenge at de er blitt et internasjonalt begrep. Sonja brukte den plattformen til en filmkarriere og fikk oppleve et svært spesielt liv for seg selv.

Når vi snakker om håndballjentene, gjelder utfordringen bredere nasjonale verdier.

De norske håndballjentene er sammen med Grete Waitz det sterkeste sportssymbolet på et nytt, likestilt norsk samfunn. Men der Grete presset grenser for hva jenter kan klare rent fysisk, viser håndballjentene igjen og igjen hvilken kraft som ligger i det å ha to naturlig frigjorte kjønn med like muligheter for gutter og jenter.

Sånn er deres resultater et nasjonalt anliggende.

DET SAMME gjelder for øvrig fotballjentene som de siste årene har utviklet seg til å bli Norges desidert største kvinneidrett. Selv om fotballjentene sportslig sett ikke har kommet like langt, har de underveis brutt enda vanskeligere sosiale grenser. Det gir kraft å tørre å gå foran.

Da er det ingen tilfeldighet at de norske medaljemulighetene i lagidrett i Beijing-OL neste år begrenser seg til et kvinnelag i fotball og håndball.

Vern om dine favorittjenter

Det er de mulighetene idrettsledelsen må passe ekstra godt på. Ikke for å vinne medaljer, men for å sikre at de idrettsmiljøene som fronter en positiv samfunnsutvikling blir så sterke som mulig.

OL-SJEF Jarle Aambø reiste ned til håndball-VM sammen med Idrettsforbundets sterke mann Inge Andersen. De er ikke perlevenner for tida etter Andersens åpne kritikk av Olympiatoppens manglende resutater, men forholdet er så visst ikke verre enn at de blir sentrale i jobben med å sikre best mulige betingelser for en spesiell kvinnesatsing på lagidrettene.

Allerede under dette mesterskapet er Olympiatoppen tungt inne med sin spesialkompetanse for å hjelpe håndballjentene. Med Marit Breivik i en dobbelrolle som både jentetrener og ansvarlig for alle de olympiske lagidrettene, er mulighetene for å få noe igjen for satsingen helt spesiell.

DET ER dessverre også problemene som Breivik må ta tak i ute på gulvet hos sitt eget lag. Norge var igjen ganske hjelpesløse i etablert angrep. Akkurat det er en vrien posisjon nå som presset i denne fasen av spillet er blitt betydelig større på grunn av tolkningen av regelen for passivt spill.

Dommerne tolererer ikke nøling og lange angrep, og nøling er det etter hvert blitt mye av rundt spillfordelerne Katja Nyberg og Gro Hammereng. De norske mulighetene til å komme helt tilbake i VM-finalen, stoppet nettopp i korrekte avblåsninger for passivt spill.

SVAKHETEN henger hverken sammen med det flotte tempoet i kontringsspillet eller Breiviks filosofi om skape sterke, selvstendige spillere.

Nettopp det siste er en utfordring inn i hele miljøet som de må tørre å være ærlige om. Det er bare spillere som tør å mislykkes, som kommer til å vinne.

Og ingen norsk idrett har mer å vinne for oss enn kvinnehåndballen.