VERRE: Dommer Björn Kuipers sendte Zlatan Ibrahimovic av banen med rødt kort - noe han aldri skulle ha gjort, mener Morten Pedersen. Foto: AP Photo / Matt Dunham / NTB Scanpix
VERRE: Dommer Björn Kuipers sendte Zlatan Ibrahimovic av banen med rødt kort - noe han aldri skulle ha gjort, mener Morten Pedersen. Foto: AP Photo / Matt Dunham / NTB ScanpixVis mer

Verre enn Øvrebø

Morten P. kommenterer.

(Dagbladet:) 6. MAI 2009 var Tom Henning Øvrebø verdens dårligste dommer på Stamford Bridge.

Etter at Barcelona hadde slått Chelsea i semifinalen i Champions League, og før han selv ble smuglet ut av England under politibeskyttelse og med dødstrusler hengende over seg, innrømmet han det også.

TO BLINDE NORSKE øyne til fire potensielle Chelsea-straffer ødela dommerkarrieren til Tom Henning Øvrebø.

Daværende Chelsea-manager Guus Hiddink sa det var den verste dømmingen han noen gang hadde sett. Og mens Didier Drogba ropte «it's a fucking disgrace» tok Chelsea-forsvarer José Boswinga det enda et skritt videre og sa «I don`t know if he's a referee or a thief».

Det var egentlig en kveld med bare tap på Stamford Bridge.

DET VAR IKKE mye å glede seg over på Chelseas hjemmebane i går kveld heller.

Fordi nok en dommer ødela nok en fotballkamp.

Nederlandske Björn Kuipers - fjorårets finaledommer i Champions League - hadde nemlig sin Øvrebø-kveld. Eller enda verre, spør du meg.

Fordi inkonsekvent feighet er verre enn verst.

For et rødt kort som var ett hundre prosent feil (Zlatan Ibrahimovic) og to albuer som burde gitt rødt kort, men som ikke gjorde det (først Diego Costa på David Luiz - så David Luiz på Diego Costa) er feil det ikke er mulig å skjønne hvordan fem dommere pluss en assistent kan unngå å få med seg og kommunisere.

For ikke å snakke om straffen Diego Costa burde hatt da dribleraidet hans i første omgang ble stoppet av Edinson Cavani. Eller det gule kortet han ga den samme Costa da Chelsea-spissen overfalt Thiago Silva med en takling mye styggere enn Zlatans.

FØR KAMPEN BLE ødelagt som rettferdig konkurranseobjekt mellom to potensielle Champions League-vinnere, var det like mye sjakk som fotball på Stamford Bridge. Eller om du vil, taktisk klokskap i praksis.

Der begge lag visste hva de skulle gjøre for å komme ut på topp.

Og der begge lag hadde valgt den samme resepten. Som besto av minimal risiko med ball og posisjonering av eget mannskap de gangene motstanderen lå etablert og med god balanse på egen halvdel, for så å slå til da mulighetene bød seg.

Riktignok ikke med overmot i frykt for en av de største offensive farene av dem alle, kontring på egen kontring. Men med tempo og kvalitet, fordi de kan.

PARIS SAINT GERMAIN gjorde alt som sto i deres makt for å vinne over dommerens elendighet.

José Mourinho prøvde å bruke 11 mot 10-anledningen til å lukke kampen og spille på resultatet fra Paris (1—1).

Med 1—0 etter 81 minutter var han sikker på at han hadde klart det, da PSG utliknet fire minutter seinere fikk i hvert fall rettferdigheten en slags oppreisning.

Og så ble det ekstraomganger, to mål og PSG til kvartfinalen.

I en kamp der det beste laget reddet rettferdigheten.