Verre enn verst blant Norges beste klubblag

Tippeliga uten topp. Esten O. Sæther kommenterer.

DET VAR en gang jeg trodde at den sterkt økte satsingen i norsk klubbfotball måtte gi sportslig framgang. Nå begynner det å bli en stund siden, og den siste uka markerte et foreløpig lavmål.

Selv om serieleder Brann stilte i egen dumpeklasse på Ullevaal i går, er bergenserne fortsatt best i Tippeligaen i dag.

Bare fordi LSK hjemme på Åråsen var nesten like dårlige.

Og sjekket du 3.divisjonsresultatene denne helga, fikk du med deg standarden på Rosenborg. Det KIL/Hemne-laget Norges mest velstående klubb såvidt slo ut i cupen sist torsdag, tapte 1 - 4 hjemme mot Tynset.

Det er mye pent å si om Tynset, men sjelden i sammenheng med toppfotball.

OG DER er vi omtrent ved poenget selv om lite forklares gjennom en cupkamp og en enkelt serierunde:

Det er ikke toppfotball som spilles i Tippeligaen for tida.

Nabokampen mellom LSK og VIF ble et nytt eksempel på det. Det første arket for feilpasninger ble brukt opp midt i førsteomgangen. Deretter mistet jeg tellinga.

IKKE TOPPFOTBALL: Tippeligaen har ikke noe som ligner toppfotball for tida, skriver Esten O. Sæther. Foto: Gorm Kallestad, Scanpix
IKKE TOPPFOTBALL: Tippeligaen har ikke noe som ligner toppfotball for tida, skriver Esten O. Sæther. Foto: Gorm Kallestad, Scanpix Vis mer

I en vårsesong der den globale oppvarmingen har slettet hver bulk på gressbanene landet rundt, humper det norske pasningsspillet likevel uforutsigbart videre.

Uansett hva du måtte mene om behovet for ballhold i fotball, er det et stygt tegn på at nivået ikke er spesielt bra.

ØSTKANTFOLKET har sjelden tydd til pynt på fotballen sin. Ser du tilbake på hvordan Lillestrøm og Vålerenga har vært med å prege norsk toppfotball de siste tiårene har det sjelden vært med det ekstravagante. Dette er to klubber der seire og gull som regel har vært nok i seg selv for de mest innbitte tilhengerne.

Det er et flott utgangspunkt for trofast klubbkjærlighet, men i snaueste laget i perioder der klubbene har ressurser til å styre utviklingen i norsk klubbfotball.

Dette er en slik periode.

FOR TO år siden fikk VIF gjennombruddet som publikumslag på RBK -og Brann-nivå. Da ble VIF-kamper en sosial begivenhet i Oslo, med alle de billettinntektene og sponsormulighetene som det førte med seg. Den slengete oppfølgingen av 2 004 -og 2 005-sesongen har tært overraskende fort på publikumstekket, men det skal fortsatt ikke mye til før Ullevaal fylles.

Allerede på onsdag i nabooppgjøret mot Lyn for eksempel.

Lillestrøm er definitivt på offensiven. Kapitalinnsprøytningen, stadioutbyggingen og den alminnelige veksten på Romerike har gitt et trøkk i klubben som før sesongstart pekte rett mot gull.

Verre enn verst blant Norges beste klubblag

Det kan fortsatt komme, men da skulle vi gjerne sett at det sportslige løftet seg til samme nivå.

I UTGANGSPUNKTET er Tom Nordlie rett trener til å få til sånt. Som en av få sjefer i norsk fotball har han en klar offensiv fotballfilosofi i kofferten på vei fra klubb til klubb.

Nå er han kommet hjem til Åråsen; er definitivt blitt profet blant sine egne, men mangler følsomme nok bein til å få det akkurat som han vil.

Det er et tankekors midt i LSKs boom.

SELVSAGT skal klubben ta vare på kjennetegnet sitt med vekt på fysisk fotball. Identitet er bra.

Men utviklingen de siste sesongene samt ansettelsen av Tom Nordlie har pekt et hakk lenger. Det var Nordlies udiskutable faglige dyktighet som skulle løfte LSK opp mot Norgestoppen og ut i Europa.

Men da må han i hvert fall skaffe seg ballfordelere som er i stand til å gi mening til ambisjonene.

PÅ ÅRÅSEN ble LSK presset lett ut av stilen av et VIF-lag som holdt forsvarsfireren dypt og jobbet hardt foran den.

Bortsett fra balansen og duellkraften til Daniel Fredheim Holm pluss de sugende dype løpene til Christian Grindheim, var det ikke noe særlig mer storhet over denne VIF-utgaven enn det kompakte defensive spillet.

Likevel var det mer enn nok til å vinne både sjansestatistikk og kamp.

RESULTATET var bra for spenningen rundt medaljene. Hvilke lag som tilslutt havner i teten, synes ganske tilfeldig.

I beste fall kunne det vært et tegn på en jevn nivåøkning av store deler av Tippeligaen.

Men nå er det dessverre så alt for mange som ser hva som er i ferd med å skje i norsk klubbfotball til at den bløffen holder.

Dette er en Tippeliga uten topp.

NESTEN CUPBOMBE: Roar Strand og Steffen Iversen ble nesten slåttt ut av cupen mot Kil/Hemne.