FOR SMÅ: Fantastiske Magnus Jøndal og resten av håndballgutta ble for små i VM-finalen mot imponerende dansker. FOTO: Lise Åserud / NTB scanpix
FOR SMÅ: Fantastiske Magnus Jøndal og resten av håndballgutta ble for små i VM-finalen mot imponerende dansker. FOTO: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Norge finale håndball-VM 2019

Vi ble rundjult av de voksne

Fortsatt for tidlig til å vinne VM. Men husk hvor bra denne unge norske gjengen er.

MOT de voksne var Norge ganske sjanseløse. For andre gang på ei uke viste Danmark hvem som har verdens sterkeste håndballag. Det er bare å bukke og takke for oppvisningen.

Så kan vi huske på hvorfor forskjellen mellom VMs to beste lag plutselig ble så stor. Som smarte David O'Sullivan sa det allerede noen minutter ut i rundspillingen:

- Vi er for heite.

Det hører alderen til. For da de norske spillerne begynte å ane fare, var det store VM-funnet Magnus Abelvik Rød (21) i full gang med å skyte oss i trøbbel fordi han som resten av de norske unggutta var så ivrig etter å vinne.

Dette danske laget har ventet mange år på akkurat det. Nå er de der. Og det er flott.

FOR dette var kampen der selv den fabelaktige Sander Sagosen (23) kom under et press han ennå ikke helt takler.

Det så danskene. Mens de holdt på å sige fra midt i førsteomgangen, brukte trener Nikolaj Jacobsen timeouten sin til å konsentrere spillere om Sagosens lynne:

- Husk på Sagosen. Nå spiller han ikke ball. Nå vil han avgjøre selv, sa Jacobsen, og visste samtidig at laget hans med frustrasjonen hos den norske superstjernen var enda et hakk nærmere VM-gullet. For det å isolere mesterhjernen i det norske angrepsspillet, var dansk kampplan nummer en.

Og så fikk de hjelp av en ung, norsk stjerne som under en sammenhengende pipekonsert i den kokhete, danske VM-stuen forståelig nok følte seg presset til å gjøre litt for mye med egne hender.

DA gjelder mest for oss å forstå hvor sterk denne VM-prestasjonen likevel er. Ikke bare for norsk håndball, men for all norsk lagidrett.

På bare fire år har håndballgutta spilt seg fram til to VM-finaler og en EM-semifinale. De har tapt alle disse tre store kampene. Mest fordi motstanderen virkelig har vært bedre, men også fordi alle tre er blitt spilt på bortebane mot mer erfarne lag.

Norges beste tid kommer. Imens gjelder det å glede seg over den totale VM-prestasjonen av et lag som fortsatt ikke er ranket blant sportens ti beste.

AKKURAT den plasseringen kommer nok også med all denne framgangen. Det viktigste beviset på nivåhevningen finner du uansett i den offisielle statistikken fra dette verdensmesterskapet. Der drar Norge fra turneringen som beste lag i noen prestisjetunge kategorier.

Den mest interessante er det høye tempoet i spillet. I en sport der alle er blitt klar over muligheten som ligger ved å høyne farten, er det dette norske laget; som på tross av denne finalesmellen, gjennomfører fartsøkningen best.

Før finalen sto Norge med 80 kontringer, og en treffprosent på imponerende 86. Så satt ikke kontringsspillet i finalen. Likevel førte tempoet naturlig nok også til at Norge var det laget i mesterskapet som hadde flest skudd. Det er uansett et bra utgangspunkt for å vinne.

MED dette høye norske tempoet, kommer også et forsterket krav både til bedre oversikt og ballbehandling. Selve den tekniske gjennomføringen av dette ballspillet blir altså påvirket av valget om felles, høyere fart.

Et landslag har i utgangspunktet ikke samlingstid nok til å utvikle nivået i ballbehandlingen til enkeltspillerne, men dette er en tenkning som de norske spillerne utvilsomt har med seg når de til daglig trener hos de ulike proffklubbene sine.

NETTOPP det punktet er veldig spennende om vi ser mot andre internasjonale ballidretter der Norge i en periode har vært i nærheten av et toppnivå. For da Drillos midt på 1990-tallet var helt oppe på andreplassen på verdensrankingen for fotball og en strøm av norske enkeltspillere etablerte seg i gode europeiske klubber, var det jo som regel ikke kombinasjonen mellom hurtighet, teknikk og blikk for spillet som gjorde disse nordmennene populære hos de nye arbeidsgiverne.

Med unntak av ekstremt raske Rune Bratseth og den svært temposterke midtstopperen Ronny Johnsen, ble de norske spillerne helst valgt for sin treningsdisiplin, fysikk og taktiske forståelse.

ENKELTE av disse håndballgutta er derimot ledende enkeltspillere med spillforståelse og tekniske kvaliteter helt på toppen i håndballsporten. Det er jo de norske kantspillerne Kristian Bjørnsen/Magnus Jøndal som har vært suverent best i denne turneringen med en treffprosent på 79: langt, langt foran konkurrentene. Og som var blant de få norske spillerne som holdt samme nivå i finalen.

Venstrekant Jøndalen hadde en treffprosent på fantastiske 90 i turneringen, og ble selvsagt med på VMs All Star-lag. Der var det også plass til Sander Sagosen og veteranen Bjarte Myrhol. Tre av sju utnevnte var norske altså. Det forteller om den individuelle kvaliteten.

MEN til slutt holdt verken Sander Sagosen eller helheten. Sånt skjer på det høyeste nivå der motstanderen er enda bedre i forsvar, på keeperplass og i bredde på avslutterne.

Denne gangen tapte vi jo ikke mot suverene Mikkel Hansen, men mot et suverent lag med voksne.

Som håndballgutta selv kan bli om noen år.