«Vi er en liten og ukjent klubb. Men vi har stort engasjement»

-  Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har malt over graffiti som pøbler har sølt til klubbhuset vårt med, sier musiker Unni Wilhelmsen (34).

Foruten medlemmene til Fagerheimen tennisklubb er det trolig bare taggere som kjenner til det nærmest bortgjemte røde klubbhuset som ligger ikke langt fra Carl Berners plass i Oslo - skjult bak masse trær og høye hekker.

Det er hit Unni Wilhelmsen går når hun skal svinge høyrehånden.

Ikke over gitaren.

Men tennisracketen.

Tennisklubben har vært Unni Wilhelmsens fysiske scene helt siden hun og pappa Willy møtte opp første gang for 22 år siden - etter en annonse i avisa hvor den lokale tennisklubben ønsket seg flere medlemmer.

-  Tennis er en stor del av meg som folk ikke vet om. Men dette er noe jeg prioriterer. Jeg har sagt nei til mange godt betalte spillejobber som har krasjet med tenniskamper, sier Unni Wilhelmsen til Dagbladet.

Fikk egen nøkkel: Det hele startet med et hint fra mamma Marit til Willy om at han kunne ha godt av litt trim. Og ettersom far og datter hadde spilt tennis et par ganger før, på ferie på Borge hotell på Husøy, så ble avisannonsen starten på et fellesskap Unni og pappa har delt siden.

-  Første gangen sleit vi med å finne klubben, selv om vi var lokalkjente i området. Vi ante ikke at det fantes en tennisklubb bak trærne og de høye hekkene i lyskrysset rett borti gata for oss, sier Unni.

RØDFARGET SJARM:  Bortgjemt midt i storbyen, finner vi klubbhuset til Fagerheimen tennisklubb - og kanskje Unni Wilhelmsen som vennlig dørvakt. Alle foto: Lars Eivind Bones
RØDFARGET SJARM: Bortgjemt midt i storbyen, finner vi klubbhuset til Fagerheimen tennisklubb - og kanskje Unni Wilhelmsen som vennlig dørvakt. Alle foto: Lars Eivind Bones Vis mer

Det første settet spilte de bare mot hverandre.

Willy (44) mot Unni (12).

Jevne, fine kamper.

-  I starten brukte vi mest tid på å hente baller, ler Unni.

Etter ett år som medlem tok hun mot til seg og oppsøkte også andre i klubben. Og hun gikk rett på de beste.

-  De tok vare på meg. Og slik ble jeg også kjent med resten av klubben.

Unni begynte å gå hit nesten hver dag. Av og til flere ganger om dagen. Alle medlemmene hadde egen nøkkel til klubbhuset og tennisbanene og kunne komme og gå som de ville.

Klubbhuset ble et slags fristed. Det var for eksempel hit Unni gikk når hun skulle lese til eksamen.

-  Det var så mye mas og styr andre steder. Her fikk jeg være i fred.

Like mye papir som idrett: I dag kan både hun og pappa se tilbake på flere perioder hver som både formann og viseformann. De har skrevet hundrevis av innkallinger, søknader, brev og rapporter. Idrett er ofte like mye papir som det er idrett.

-  Tenk at jeg har holdt til her i 22 år. Det er helt sinnssykt å tenke på at jeg har klart å holde på med noe så lenge. Det er da man skjønner at man begynner å bli gammel. Å oppdage at man er eldre enn hallodama på TV er ikke noe ålreit, sier hun med et skjevt smil.

Mer sjarm enn prakt: Unni viser oss rundt i klubbhuset. Det er et møtested med mer sjarm enn prakt. Møbler, tepper og øvrig inventar er ikke fra i år, og de er heller ikke fra i fjor, for å si det sånn. Interiøret har havnet på klubbhuset fordi det er blitt kastet ut andre steder. Blant annet står vi på et teppe som har Unni har brukt på konserter.

Så forteller hun om den gangen hun skulle male klubbhuset innvendig, og oppdaget at gardintrappa ikke hjalp henne høyt nok opp. Unni ante råd, og gikk over til lasering istedet. Kosten ble dyppet i spannet og malingen kastet på veggen.

På gode dager hender det også hun synes det er fint.

Senebetennelse: Utvendig maling er nærmest en årlig foreteelse, takket være graffiti-pøbler. Det er ikke få dugnader som er gått med til å male klubbhuset. For ikke å snakke om til øvrig vedlikehold. For et par år siden klippet Unni på seg senebetennelse da hun stusset den forvokste hekken utenfor bane 1. Hovedbanen. I alt disponerer de tre grusbaner og en kunstgressbane.

Med baner omgitt av trær har løvraking alltid vært en utstrakt sport i klubben. Valsing av gjørmete og humpete baner, og reparasjon av gjerder som er klippet opp er også hyppige øvelser.

-  Nå bor jeg oppi Voksenlia og kunne byttet til en klubb der oppe hvor jeg kunne sluppet all dugnad. Men det er nå sånn at det var denne klubben som fikk meg til å spille tennis. Det var hit jeg gikk etter skoletid, og det er her jeg har vært dårligst, og blitt bedre. Vi er en liten og ukjent klubb. Men vi har stort engasjement, sier Unni Wilhelmsen.

Røket leddbånd: Egentlig hadde hun håpet å kunne fortelle om hvor bra det har gått med dem i 1. divisjon i år. At Bergen og Trondheim hadde blitt feid av banen. Men så ble det ingen ting. Unni røk leddbåndet i venstre ankel siste dagen før første seriekamp i april. Laget klarte ikke å opprettholde nivået og har rykket ned én divisjon.

-  Jeg trente sammen med Kari, som er over 60 og sprek. Så landet jeg jeg på en ball med en fot og hørte at det smalt i ankelen. Jeg må ta det rolig til over jul, sier Unni.

-  Men det er kjipt å ikke få spilt tennis. Jeg merker at jeg savner det veldig, og målet er å få klubben opp i 1. divisjon igjen.

På veggen henger klubbens rankingliste, som er felles for jentene og gutta.

Unni Wilhelmsen står det på plass 21.

Hun - som er mangedobbelt klubbmester - har falt som en stein på rankingen. Men spiller du ikke, så får du heller ikke sanket poeng. Men de andre medlemmene har bare å se opp når Unni kommer tilbake.

-  Tennis er den treningen jeg får. Jeg går ikke på helsestudio eller jogger rundt i tillegg. Jeg er glad tennis er en idrett man kan holde seg i form av, for jeg kunne nok taskt ha sluntret unna ellers.

Rydder og feier: Unnis debut på TV-skjermen var også via tennisen, som linjedommer i finalen i Oslo Open i Oslo Spektrum i 1989, som Eurosport sendte et nyhetsinnslag fra. Siden er det musikkdelen som har vært den offentlige og kjente siden av Unni Wilhelmsen. Tennis har hun stort sett fått holde på med i fred, i sitt eget miljø, i ly for oppmerksomheten.

Med klubbens medlemmer reiser hun også på en årlig utenlandstur. I år var det Barcelona. Neste år ligger det an til å bli Praha. Det kan kombineres med å besøke en av Fagerheimens medlemmer som studerer der.

De siste årene har tennisklubben fått en del yngre medlemmer. Folk som har vært med på å utvikle klubben. Fått den ut på world wide web, for eksempel.

-  De to siste årene har vi vært på nett. Det er med på å skape litt liv, og det er bra, sier Unni.

-  Hvordan reagerer klubbens medlemmer på at de har en kjendis blant seg?-  80 prosent av dem har vært med veldig lenge. For dem er jeg bare et vanlig medlem. Når det kommer nye blir det ofte litt rart med en gang. Men det er også mitt ansvar å få dem til å slappe av. Da begynner jeg bare å rydde og feie litt. Da er det ikke så farlig lenger.

Stem på DIN klubb nå!

LAGERET: Et realt sleivtreff, og ballen havner i trafikken. Heldigvis er lageret stort.
SENTRUM: Noen meter bak hekken tårner storbyen.
KJØKKENKJENDIS: Lite glamour når Unni steker vafler eller feier gulvet.