FØR I VERDEN var det enkelt, da smurte vi bare overskrifter som «Heia Norge!», «Kom igjen gutter» og «Nå tar vi dem!» ut over førstesidene i papiravisene, og vips så var det kongelige norske fotballfolk i oppstemt ekstase.
Det er ikke like lett i dag.
Og det har ingenting med Internett eller sosiale medier å gjøre.
DET SKYLDES TIDA vi spiller vår fotball. Og laget som spiller den for fargene våre. Interessen rundt Norge menn A er ikke like manisk som den var på 90-tallet. Ingen går på fotballkamp bare fordi Norge spiller på Ullevaal. Det skal mer til. Som et sjeldent resultat, et resultat du ikke forventer mot en i utgangspunktet overlegen motstander.
En bragd.
- Kan havne i Real Madrid
FOTBALLINTERESSEN ER DER, bevares, den trenger bare litt næring. Som 2–1 over Italia i en EM-kvalifisering som allerede var kjørt ga Drillos næring i 1991. Stabæks Emil Bohinen, en jeg fort tror kan bli en av våre neste menn, var ikke engang påtenkt da pappa Lars fintet legendariske Franco Baresi på rumpa og scoret Norges seiersmål den junikvelden.
Han ble først født til å bli fotballspiller i 1999.
Men jeg er sikker på at han har hørt om det.
SPANIA PÅ ULLEVAAL 12. oktober 2019 kan bli et sånt øyeblikk. Drillos ble nasjonens helter etter 2–1 over Italia, og alle som husker vet hva det gjorde med norsk landslagsfotball. 15 måneder seinere, da den neste store fotballnasjonen kom til Ullevaal (VM-kvalifiseringa til USA 1994) scoret Gøran Sørloth det vinnende 2–1-målet mot Nederland. Noen uker etter det dro vi til Wembley, ble rundspilt, men reiste hjem med 1–1 fordi Kjetil Rekdal hadde det i seg å blåse ballen i krysset fra distanse. Og da England kom til Ullevaal (2–0) gjorde Lars Bohinen enda mer av det sønnen garantert har hørt om.
Returkampen mot Nederland i Rotterdam, da vi før pause ble enda mer rundspilt enn på Wembley, spør bare Stig Inge Bjørnebye, endte med et poeng den også (0-0).
MED ANDRE ORD, det er mulig. Om du er klok nok, god nok, og har dagen. Fotballen er nemlig sånn. Det er ikke alltid det beste laget vinner. Men man må gjøre seg fortjent til marginene og flyten som gjerne ligger bak små nasjoners sensasjonelle resultater mot de store, og for å klare det må man ha en plan.
Lars Lagerbäck og Norge har det.
Resten handler om å gjennomføre den.
JEG ER GANSKE sikker på at Norges landslagstrener har snakket om framgangsmåten på hvert eneste spillermøte han har hatt inn mot Spania denne lørdagskvelden. Om viktigheten av tålmodighet. Du kan nemlig ikke jage mulighetene mot et så ballsikkert lag som Spania. Du må vente på dem, vente på feilen som kan gi bruddet, som igjen kan gi en overgang, et godt angrep og helst en scoring. Ja, det kreves presisjon, tempo og gjerne flere samtidige bevegelser når muligheten byr seg.
I sine beste stunder kan Norge levere det.
Siste nytt fra Lagerbäck
NORGE ER IKKE et like sårbart lag som tidligere. Det er bra. Vi må bare unngå slurvefeilene. Vi må være kloke, ikke vågale. Laget må jobbe kollektivt, ikke en og en. Og med pluss 26000 tilskuere på Ullevaal kan dette bli matchen da vi igjen tar en stor skalp, legger forholdene til rette for oss selv og kvalifiserer oss til et sluttspill.
Når Euro 2020 spilles er det 20 år siden sist.
Den turneringa åpnet vi med å slå Spania 1–0 på en langball fra Thomas Myhre og en heading av Steffen Iversen.
Hvilket betyr at Norge har det i seg til å slå en av de store når vi minst venter det.
Lørdag 12. oktober 2019 er en sånn anledning.
