OL-EKSPERTER: Kjetil André Aamodt, Lasse Kjus og Tom Stiansen. Her fra Holmenkollen tidligere i vinter. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
OL-EKSPERTER: Kjetil André Aamodt, Lasse Kjus og Tom Stiansen. Her fra Holmenkollen tidligere i vinter. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Aamodt, Kjus og Stiansen om glansdagene

- Vi har spydd så mye i den bakken

Kjetil André Aamodt, Lasse Kjus og Tom Stiansen om de beste OL-minnene, terrorfaren i Sør-Korea, spying under Holmenkollen-trening, frykten for å feile og tida etter alpinkarrieren.

(Dagbladet): ​Natt til søndag klokka 03.00 sparkes alpinkonkurransene i OL i gang med utfor.

På plass i Sør-Korea er Kjetil André Aamodt, Lasse Kjus og Tom Stiansen. De skal være alpineksperter for Discovery.

Dagbladet møtte de tre norske skiheltene i Holmenkollen rett før jul.

- Henrik (Kristoffersen) er en soleklar medaljekandidat i både slalåm og storslalåm. Aksel (Lund Svindal) i utfor og super-G. Kjetil (Jansrud) det samme, sier Tom Stiansen om de norske medaljesjansene i alpint.

- Aksel og Jansrud er vel de aller sikreste kortene, sier Aamodt.

De har også troa på de norske jentene.

- Du har jo Mowinckel også. Løseth har også begynt å få opp tampen igjen. Mesterskap gir rom for overraskelser også, sier Stiansen.

NYE TALL: Dagbladets OL-program skal diskutere hvor mange medaljer Norge tar under OL i Sør-Korea. Vis mer

Kun ett fokus

De fleste av oss kan bare fantasere om hvordan det er å konkurrere under et OL. Er det noen som vet det, så er det Kjus, Aamodt og Stiansen.

- Vi hadde veldig god tid. Det var behagelig. Vi bodde godt. Hadde egen kokk. Det var helt herlig, sier Kjus til latter i rommet.

- Men det er sant. For oss som kjørte alle grenene, var det mer space mellom rennene. Da vi landet kunne vi trene rolig og få noen dager til å hente oss inn. Det var feelingen for oss iallfall. Tom kjørte jo én og to disipliner. Da er det helt motsatt faktisk. Da er det mer trykk. Du bygger deg opp veldig, legger Aamodt til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stiansen sier seg enig i at han opplevde det noe annerledes fordi han hadde færre sjanser. Selv valgte han å se på OL som et vanlig verdenscuprenn med de samme utøverne, trenerne og portene.

BEHAGELIG: Kjus sier OL-tilværelsen var «herlig». Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
BEHAGELIG: Kjus sier OL-tilværelsen var «herlig». Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

- Jeg fokuserte mye på det. Jeg ville ikke gjøre noe mer oppstyr av det var et mesterskap, sier Stiansen. ​

Da han var med i OL, bodde de aldri i en deltakerlandsby. Han var heller aldri på noen åpnings- eller avslutningsseremoni.

- Jeg tok det egentlig bare som en vanlig dag på jobben, legger Stiansen til.

Kjus forteller at mesterskap på én måte også er enklere.

- Det er bare én ting som gjelder – det er å vinne medaljer. I World Cupen så har man en faktor liggende i bakgrunnen hele tida. Rankingen. I mesterskap er det kun medalje som gjelder.

Saken fortsetter under.

TO MEDALJER: Lasse Kjus tok sølv og bronse under OL i Salt Lake City i 2002.
Foto: Tor Richardsen / SCANPIX
TO MEDALJER: Lasse Kjus tok sølv og bronse under OL i Salt Lake City i 2002. Foto: Tor Richardsen / SCANPIX Vis mer

Ikke bekymret for Nord-Korea

Før årets OL har det vært mye turbulens. Både rundt Russlands utestengelse, men også frykten for terrorhandlinger av Nord-Korea.

- Jeg tenker ikke noe på det. Det hadde jeg ikke gjort som utøver heller. Det var litt sånn i Salt Lake City og. Det var rett etter 9/11. Da var det masse styr, men jeg tenkte ikke noe på det, sier Stiansen.

STORT SIKKERHETSOPPUD: Amerikanske soldater gjennomsøker en bil før OL i 2002. Foto: Douglas C. Pizac / AP Photo / NTB Scanpix
STORT SIKKERHETSOPPUD: Amerikanske soldater gjennomsøker en bil før OL i 2002. Foto: Douglas C. Pizac / AP Photo / NTB Scanpix Vis mer

De husker sikkerhetsoppbudet under OL i Salt Lake City i 2002 godt.

- Jeg merka det. Det var vanvittig sikkerhet når man skulle inn og ut av bakken, sier Aamodt.

- Speil under bilen, legger Stiansen til.

- Det var helt vilt, sier Aamodt.

I september 2017 sa det svenske langrennsesset Stina Nilsson at hun kommer til å be familien om bli værende hjemme på grunn av terrorfrykt.

Stiansen mener utøverne burde stole på dem som har ansvaret for å vurdere sikkerheten.

- For oss som er med Discovery, så er det et kjempeteam som vurderer sikkerheten til enhver tid. De har mye mer greie på det enn det vi har. Vi skal være eksperter på alpint – ikke på sikkerhet, sier han.

- Et vanvittig minne

Aamodt og Kjus har femten OL-medaljer mellom seg. Aamodt fire gull - og Kjus ett.

- Dere har flere å velge mellom, sier en lattermild Stiansen da de blir bedt om å trekke fram deres beste OL-minner.

Kjetil André Aamodt tar oss tilbake til Lillehammer-lekene i 1994. Da var han 22 år og «up-and-coming».

- Jeg husker da Lasse og jeg sto på toppen av utforen på den første dagen av lekene. Når vi så det mylderet av mennesker som kom i Fåvang-området, selv om det var 30 minusgrader og starten gikk ti på morgenen. Da kjente du det trøkket. Den interessen. Et vanvittig minne, sier Aamodt, som tok sølv under utforen.

Han gjenforteller at de norske alpinistene skjønte hvordan de lå an mens de kjørte på grunn av drønnene til publikum

- Jeg hadde to morsomme øyeblikk. Jeg ledet utforen – så kom Tommy Moe to minutter etter og slo meg. Så ledet jeg kombien da jeg kom i mål - ett minutt etter kom han og slo meg, sier Aamodt, og peker på Kjus.

ANDREPLASS: Tommy Moe slo Aamodt med fire hundredeler.
Foto: Jan Greve / NTB scanpix
ANDREPLASS: Tommy Moe slo Aamodt med fire hundredeler. Foto: Jan Greve / NTB scanpix Vis mer

- Det var en rollercoaster. Aller verst var da Kjus slo meg, selvfølgelig. Kjusbakken og Kjus Klær - han bygde opp livet sitt rundt den, sier Aamodt til latter i rommet.

Den dagen ble det trippelt norsk under kombinasjonsrennet. Kjus tok gull, Aamodt sølv, og Harald Christian Strand Nilsen bronse.

Samme dag hadde Espen Bredesen og Lasse Ottesen hoppet inn til dobbelt norsk i normal bakke.

Aamodt forteller at han var nervøs da hundre tusen mennesker jublet fram de norske medaljevinnerne.

- Jeg skjønte hvor stort OL kan være. Det samler veldig mange mennesker. Det er et referansepunkt for en generasjon nordmenn, sier Aamodt.

Saken fortsetter under.

GODT MINNE: Kjetil Andre Aamodt med sølvmedalje, Lasse Kjus med gullmedalje og Harald Chr. Strand Nilsen med bronsemedalje fra OL i 1994.
Foto: Calle Törnström / NTB scanpix
GODT MINNE: Kjetil Andre Aamodt med sølvmedalje, Lasse Kjus med gullmedalje og Harald Chr. Strand Nilsen med bronsemedalje fra OL i 1994. Foto: Calle Törnström / NTB scanpix Vis mer

Rakk ikke flyet

Kjus beskriver også Lillehammer-OL, der han tok sitt eneste OL-gull, som en fantastisk opplevelse.

Likevel verdsetter han bronsen fra storslalåm i Salt Lake City mest.

- Den festen der var morsom hørte jeg. Da var ikke jeg med, ler Aamodt.

HØYT VERDSATT: Lasse Kjus med bronsen fra storslalåm i OL i 2002. REUTERS/Peter Andrews
HØYT VERDSATT: Lasse Kjus med bronsen fra storslalåm i OL i 2002. REUTERS/Peter Andrews Vis mer

- Jeg rakk ikke flyet dagen etterpå. Jeg var ekstremt glad etter den storslalåmen. Jeg hadde ikke forventet det i det hele tatt, sier Kjus.

Aamodt forteller at det ligger stor glede i en overraskende prestasjon eller det å kunne stå imot press.

- Jeg tror faktisk den medaljen jeg har vært mest «happy» med i OL, er bronsen i storslalåm i 1992. Gleden over ett eller annet trenger ikke være gull, sier han.

- Jeg slår dere begge to. Den største gleden min i OL er én åttendeplass, gliser Stiansen.

I Nagano-OL i 1998 kom han på fjerdeplass, den beste plasseringen i løpet av karrieren i et OL, men det er åttendeplassen fra Albertville i 1992 i super-G som gledet ham mest.

- Da var jeg 21 år, og du vant (Aamodt). Vi var fire mann blant de åtte beste, og jeg tenkte: «Dette er helt rått», gjenforteller Stiansen.

Aamodt vant. Jan Einar Thorsen kom på tredjeplass, mens Ole Kristian Furuseth ble nummer fire.

- Da følte jeg at hele verden lå for våre føtter, legger Stiansen til.

Løp til de spydde

Stiansens høydepunkt i karrieren var VM-gull i italienske Sestriere i 1997.

Han ble født 3. september 1970.

Gutta ler da vi spør Stiansen om han tror karrieren hadde blitt annerledes om han hadde blitt født fire måneder seinere - inn i den såkalte 71-generasjonen.

- Jeg tror ikke det hadde vært noen forskjell. Jeg var en latebloomer. Jeg var veldig umoden og useriøs fram til jeg begynte på gymnaset. Jeg var såpass umoden at moren og faren min mente at jeg måtte ha et sånt modningsår etter ungdomsskolen, så jeg gikk ikke på skole etter niendeklasse, forteller Stiansen.

Han jobbet hjemme på skisenteret i Vardåsen. Seinere kom han i klasse med Lasse Kjus på skigymnaset.

Harald Christian Nilsen, Didrik Marksten og Mads Mørch var også en del av miljøet. Som trener hadde de Thorleif «Toffa» Gunhildrud, som fortsatt er sjef på Norges Toppidrettsgymnas.

VM-GULL: Tom Stiansen da han tok gull i VM i Sestriere. Foto: Calle Törnström / NTB
VM-GULL: Tom Stiansen da han tok gull i VM i Sestriere. Foto: Calle Törnström / NTB Vis mer

- Vi har spydd så mye i den hoppbakken der. Løpt opp og ned de trappene klokka åtte om morgenen i tåke med «Toffa» pesende bak oss. Lasse hadde jo alltid kokt egg til frokost. Det lå igjen der hver eneste torsdag, sier Stiansen om Holmenkollen-øktene.

- Du fikk lov til å sette deg ned når du hadde spydd to ganger. Det jeg husker best fra Holmenkollen er når jeg kom inn på landslaget. Da trente vi også her. Når jeg trodde oppvarminga var ferdig på landslaget, så var vi ferdig. Når vi var på skigymnaset, så var det bare oppvarming, sier Kjus.

De to gutta mimrer videre om da de pleide å hinke opp bakken sidelengs og da en «avkledd» Quincy Douglas var med på trening.

- Gode minner fra Kollen, sier Stiansen.

- Veldig gode minner derfra, ler Kjus.

Saken fortsetter under.

TUNGE ØKTER: Tom Stiansen og Lasse Kjus forteller om tunge økter opp Holmenkollen. Her har de testet parallellslalåmbakken som ble brukt i Holmenkollen 1. januar. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
TUNGE ØKTER: Tom Stiansen og Lasse Kjus forteller om tunge økter opp Holmenkollen. Her har de testet parallellslalåmbakken som ble brukt i Holmenkollen 1. januar. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Brakk seg av frykt

Stiansen og Kjus' minner om spying i Holmenkollen leder oss inn på et annet tema. Henrik Kristoffersen har tidligere sagt at han kaster opp før hvert renn.

Gjorde «gamlegutta» det samme?

- Jeg brakk meg på start. Mest da jeg var ung, mindre etter hvert, sier Aamodt, og forklarer.

NERVØS FØR RENN: Kjetil André Aamodt. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
NERVØS FØR RENN: Kjetil André Aamodt. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

- Man er redd for å mislykkes. Man er redd for konsekvensene. At man skal gjøre en feil. At man skal kjøre ut. Det er tullete i det store, men det er så viktig for en. Man legger hele livet sitt i det her.

Kjus kjenner seg igjen.

- En faktor man kanskje ikke tenker på er at det ikke er så mange som tør å virkelig gjøre sitt beste. Uansett i hverdagen, jobb, eller hva det er. Man holder litt igjen. Man vil ikke blottlegge seg selv og sine egne kvaliteter. Når du bestemmer deg i idretten for å gjøre ditt beste, så viser du helt klart hvem du er. Det er en nervøsitetstrigger.

Fryktinngytende Kitzbühel

Frykten for å feile er én ting. Frykten for bakkene er noe annet.

- Kitzbühel. Jeg var livredd. Jeg ble aldri noen utforkjører, sier Stiansen på spørsmål om det var noen bakker han var redd for.

En episode fra januar 1992 sitter brent fast. Stiansen ville ikke kjøre, men utfortreneren insisterte.

- Han var så redd. Han ville ikke kjøre i Kitzbühel, men han ble pressa ut i løypa av treneren. Vi hadde en veldig sterk utfortrener på den tida, så han ville ha alle inn i utfor. Tom kjører. Han er livredd hele veien. Og så havner han selvfølgelig i nettet. Han sitter skikkelig fast i nettet, gjenforteller Kjus.

SKREKKBAKKEN: Tom Stiansen etter et renn i Kitzbühel. Foto: Tor Richardsen / SCANPIX
SKREKKBAKKEN: Tom Stiansen etter et renn i Kitzbühel. Foto: Tor Richardsen / SCANPIX Vis mer

Det er ikke rart at Stiansen var skeptisk. Året før hadde Lasse Arnesen pådratt seg bruddskader, røket korsbåndet og ødelagt menisken etter å falt i skrekkbakken. For to år sida røk Aksel Lund Svindal korsbåndet i bakken etter et fall.

- Du ga ikke akkurat gass, men du tryna likevel. Du satt så jævlig fast i nettet. «Dette er for dumt», så jeg på hele ansiktet ditt. «Hvorfor driver jeg med dette. Dette vil jeg ikke». Så rev du i nettet og forsøkte å komme deg ut. Først da fikk han opp tenningen. Da skulle du starta. Når du kom deg løs til slutt og trampa oppover bakken der. Da trampa du hardt i snøen, ler Kjus.

- Han skulle på død og liv ha meg til å kjøre utfor, men jeg var redd for å skade meg før OL. Jeg var bare 21 år. Det er ikke så mange som kjører Kitzbühel så tidlig. Det er ikke så mange slipper til når de er 19-20 år lenger, sier Stiansen.

Mens Lasse Kjus kjørte Kitzbühel i 1991, kjørte ikke Kjetil André Aamodt der før 1994 på grunn av at han hadde kyssesyken i 1992.

- I begynnelsen var du redd for alle utforløyper, for du hadde jo ikke kjørt de før. Vi trente aldri utfor. Lasse og jeg, vi tenkte litt at utfor var for gamle og feite karer som ikke kunne stå på ski. Vi tenkte at det var en tullete idrett, faktisk. De ordentlige skiløperne, de sto slalåm og storslalåm, forteller Aamodt.

Saken fortsetter under.

- Deilig å legge opp

Nå er det over ti år siden de tre la opp. Stiansen i 2005, Kjus i 2006, med unntak av NM-comeback i 2008, og Aamodt i 2007.

Særlig i den britiske fotballen har man hørt mange historier om tidligere spillere som har slitt etter karrieren. Alpingutta tror kanskje at det var enklere for dem å legge opp på grunn av at alpint er en sesongidrett.

- Det var utrolig deilig å legge opp, sier Kjus.

Stiansen gjentar Kjus' ord.

- Å holde på lenge nok, er kanskje et prinsipp. Du føler at du har strukket strikken for langt på mange måter. Du går jo litt og venter på at du skal få den store smellen i fart i utfor. At det skal skje noe alvorlig. Du begynner å tenke tanken mer og mer, sier Kjus.

En annen ting var presset om å prestere hvert eneste år.

- Det håndterte jeg ikke lenger. Du blir jo helt utslitt av det. Spesielt når du stiller til start i Sölden. Da kommer det bankende inne i hodet: «At jeg orker å gjøre dette enda ett år», forteller Kjus

Aamodt hadde de samme tankene nesten hver gang han sto ved start.

- «At jeg gidder det her. At jeg utsetter meg for det». Men så kom du til mål, så var det en slags mestringsfølelse. Uansett hva slags resultat, var det digg å komme i mål, sier Aamodt.

- Det er mange som har det rockestjernesyndromet i idrett selvfølgelig. Det er masse spotlight, du får veldig mye veldig fort, så slutter man. Da kan det bli en litt trist og tung hverdag, utdyper han.

Først syntes Aamodt at det var deilig å legge opp. Etter to år savnet han det igjen, men så lærte han seg å leve på nytt, og den tidligere karrieren ble fjernere og fjernere.

- Til slutt skjønner man ikke at man har giddet. Heldigvis, sier Aamodt.

Stiansen ga seg da han var 35 år. Han beskriver det som «helt supert».

- Jeg hadde to barn, syntes det var deilig å være mer hjemme. Jeg kjørte jo egentlig til jeg ikke hadde noen resultater mer, så jeg var ganske sikker på at jeg var ferdig, sier Stiansen.

Problemer med ryggen gjorde også at han heller ikke fikk trent og stått så mye på ski som han burde ha gjort.

- Da ble resultatene deretter. Da tenkte jeg at det bare var å takke for seg etter 16 år. Jeg var veldig fornøyd med det egentlig, sier Stiansen.

- TV Norge et eldrehjem

Aamodt sier at noen kan se på det å måtte bytte karriere midt i livet som et problem, mens andre ser på det som en utfordring.

Felles for de tre tidligere alpinistene var at de alle endte opp i TV Norge.

​- Vi pleier å spøke med at TV Norge er en pensjonsordning for alpinister, sier Aamodt.

- AFP-ordning for avdanka alpinister, ler Stiansen.

Mens han ble programleder for 71 grader nord, gikk Aamodt og Kjus sammen om det tidligere programmet Hvem kan slå Aamodt og Kjus? ​og det nåværende Aamodt og Kjus på bortebane.

- Vi har fått mange hyggelige muligheter. Vi har vært heldige, sier Aamodt.

Stiansen forteller at han ser mange likheter med 71 grader nord og livet som alpinist.

- TV-bransjen er frilansbasert. Man blir målt på den siste jobben man gjorde. Jeg er på tur i fem og seks uker på de to produksjonene mine sammen med 50-60 andre frilansere. De står på som bare rakker'n, så det er litt den samme mentaliteten som vi hadde på landslaget i alpint, sier Stiansen, og skryter av kollegaene.

Saken fortsetter under.

Annen framtid for barna

Veiene til de tre har også blitt krysset i TV Norge.

- Tom måtte én gang steppe inn for meg. Jeg måtte hoppe av midt i programmet da jeg fikk barn. Da ledet gjestene 21-0. Da dro jeg, så vant vi, ler Kjus.

- Tom er den eneste som har vunnet med både borte- og hjemmelaget, legger Aamodt til.

Alle tre har nå fått barn. Den lidenskapelige interessen for alpint har ikke gått i arv.

DETTE ER LØYPA: Alpinist Aleksander Aamodt Kilde visualiserer OL-løypa og tar Dagbladet med - sving for sving. Video: Thomas Haarstad / Dagbladet Vis mer

- Nå er mine snart 15 og 17 år. De har gitt seg nå, men de kjørte aktivt til de var 14 år begge to. Jeg har vært i miljøet. Jeg har vært på julesamlinger, stått på kulen og fryst tærne av meg. Det har vært kjempegøy, men det ble ikke noe karriere av det. Men de har blitt glade og gode i å stå på ski, sier Stiansen.

- Jeg satt løype i fjor vinter. Ingen turer ble tatt i løypa, så da la jeg den litt på is. Nå har vi det bare hyggelig i bakken, sier Kjus.

Aamodt og sønnen var på familiesamling med Ready rett før jul. Da ble det gått på ski på én av to skidager.

- Det hadde vært så mye bowling, basseng, lekeland og vafler og pølser på kvelden, så han kasta opp på morgenen. Så friska han til litt etter lunsj, men da ville han heller spille bowling i stedet, ler Aamodt.

PS! OL-utforen ble avlyst søndag, og går til uka i stedet.