MÅK OG MÆL Nesten bare lange, høye baller på direkten for å vinne fotball for guttelag til Notodden FK. Over tid gir det dårlig grunnlag for å utvikle flere ferdigheter. FOTO: Thomas Rasmus Skaug.
MÅK OG MÆL Nesten bare lange, høye baller på direkten for å vinne fotball for guttelag til Notodden FK. Over tid gir det dårlig grunnlag for å utvikle flere ferdigheter. FOTO: Thomas Rasmus Skaug.Vis mer

Vi må tørre å holde på ballen

Hvordan skal norsk fotball bli bedre om vi ikke starter med ungene?

|||MENS Stabæk-krisa kryper oppover villaveggene i Bærum og absolutt nye Vålerenga fortsatt ikke mestrer sin fornyete pasningsbaserte fotball bra nok til å følge Rosenborg i gullkampen, gjelder det å holde fast på hva ferdighetsutviklingen i norsk fotball dreier seg om.

Det er bare bevissthet og tålmodighet.

Først med slik forståelse over tid vil sporten klare å få fram spillere med ferdigheter til å prege flere kamper som de vil. Altså ha muligheten til å spille fotball på egne premisser.

Det er derfor sist ukes barnelek i Norway Cup henger sammen med helgas utvikling i Tippeligaen.

SLIK er det grunn til å minne om Dagbladets bittelitte spilleundersøkelse før helgen. Da fulgte vi ett av turneringens beste guttelag, Notodden FK, i kvartfinalen for å se hvilke pasningsvalg spillerne tok på et perfekt kunstgress i de situasjonene der presset på ballfører ikke var tøffere enn at spillerne fritt kunne velge om de ønsket å holde ballen lenger i laget.

Det ønsket de ikke:

•• I 24 av 25 tilfeller ble ballen slått vekk.

Bare en av 25 ganger valgte Notodden-gutta å bruke flere enn to pasninger for å opprettholde kontroll over ballen.

DETTE var et lag som til slutt tok en flott tredjeplass i den stor gutteklassen i Norway Cup, men for ferdighetsutviklingen i norsk fotball er det ikke like flott:

Artikkelen fortsetter under annonsen

_Vi vil gjerne spille en annen fotball. Dette skyldtes trøtte bein, forklarte Notodden-trenerne alle de direkte, lange framspillene da de fikk se undersøkelsen. De fleste norske barne -og ungdomstrenerne kjenner seg nok igjen i en slik forklaring på hvorfor alt i en av årets viktigste kamper endte i måk og mæl i stedet for tålmodighet og tillit til den måten de visstnok ønsker å spille fotball sin på.

Der Notodden-lederne snakket om slitne bein, kan andre trenere for disse årgangene sikkert plusse på forklaringene med resultopphengte og kravstore fedre, press fra klubben om suksess og  enda mer ærlighet hvorvidt de egentlig tør spille en fotball med risiko for å tape ballen.

HER gjelder det imidlertid å tåle noen tap underveis. Skal elitedelen av norsk fotball bli bedre, er vi nødt til å starte med ungene.

Slett ikke alle. Det er bare noen hundre av alle de 30 000 som har spilt Norway Cup sist uka som til slutt skal bidra til å øke nivået i sporten. Den sannheten er det lett å glemme når hele den voksne sidelinja skriker fram øyeblikkelig resultat og helst vil ha måkt ballen i alle andre retninger enn mot såkalte slitne bein.

Men blir ikke fotballspillere flest mer slitne av å løpe etter ballen enn å holde den seg imellom?

OG enda viktigere før divisjonskillet setter inn i landets desidert største idrett:

** Er det ikke mer moro for alle å kjenne på akkurat den ballen sporten tross alt dreier seg om?

Det er i hvert fall nødvendig for å utvikle ballfølelse og pasningsforståelse slik at de aller beste til slutt kan velge nøyaktig den stilen som passer for at Norge skal vinne mer i sporten. Dette er dypest sett ingen stildebatt. Nesten ferdig utviklete seniorlag kan gjerne spille bevisst langt i lengderetning med færrest mulig berøringer eller pasninger i laget så sant de kommer fra en sportslig tradisjon som har utviklet nødvendige tekniske ferdighetene til å velge stil som man vil.

DET er der Notoddens resultatmessig ok guttelag kommer inn som et like ok eksempel på mye av det som er feil i norsk spillerutvikling. De fleste norske toppspillere kommer nettopp fra slike småbyer eller tettsteder.  De fotballvalgene som blir tatt i disse klubbene, avgjør nivået på elitedelen av norsk fotball.

Der har Stabæk lenge stått først i køen etter Rosenborg fordi Bærumsklubben har vært bevisst på å utvikle en stil basert på å styre spillet selv. Dessuten har Stabæk-miljøet etter hvert blitt flinke til å utdanne egne spillere med ferdigheter til å matche dette ønsket. Slik påvirker dagens krise i klubben hele norsk klubbfotball og gjør det viktig for Stabæk-kongen Ingebrigt Steen Jensen å finne tilbake til den kameratslige stemningen som har gjort hjertebarnet hans til et mønsterbruk.

MEN størst signaleffekt har Vålerengas radikale omlegging av spillestil. Klarer de å holde medaljeplassen gjennom et så ballholdende spill, vil det friste andre topplag til å følge etter.

Selv på en dag i Haugesund der mye sviktet mot et godt og inspirert hjemmelag, var VIF tydelige i stilvalget:

•• I 25 situasjoner tilsvarende de guttene i Notodden FK opplevde i Norway Cup, valgte VIF-spillerne hele 19 ganger å holde ballen i laget.

Disse bevisste valgene endte med pasningsserier opp til 19 trekk på rad i laget, og det interessante er at hele fire av disse lange pasningsrekkene førte fram bra målsjanser.

Tippeligaens mestscorende lag klarer altså å spille seg fram til muligheter gjennom bevisst ballhold også i en kamp der både balltempoet og presisjonen ellers var for svak.

DESSUTEN er dette VIF-laget fortsatt tidlig i en læringsfase etter noen vinglete sesonger. Det understreker betydningen av å ta tidlige valg på å utvikle pasningsferdigheter.

Det er der det skorter rundt omkring i de ulike klubbene. Vi har visst ikke tid til å la ungene våre spille en fotball som går ut på å ha ballen i eget lag. Det er så mye som skal vinnes for så mange underveis.

Så mye at vi til slutt ender med å tape unødvendig ofte i denne sporten.

Esten O. Sæther er landslagssjef i futsal (innendørsfotball) og kommentator i Dagbladet