Vi møtte Ronaldinho

- Señor Ronaldinho, sier jeg.

Ronaldinho stopper. Det er rett utenfor stadion, før treninga med Brasil.

Ronaldinho ser på meg med disse milde øynene, med dette barnlige blikket. Han åpenbarer tannkjøttet, de gigantiske, skjeve fortennene. Han ser forlegen ut. Smiler som et barn. Han er rar. Det er noe utenomjordisk fint ved ham. Som om han kommer fra en annen planet. Og midt i kaoset som omslutter Brasils VM-oppkjøring i Sveits, svarer han Sportmagasinet, om forventningene, om samholdet i Brasil-laget, om livet i campen:

- Jeg er ikke best i verden. Jeg er ikke engang best på Brasil, sier han.

I de små sekundene og minuttene som følger, står Ronaldinho - mannen som er Gud, Jesus og Den Hellige Ånd i Brasil - og bare er sjenert.

Han har to lenker rundt halsen. R10 står det skrevet av små diamanter i øredobben hans. De uregjerlige krøllene hans er festet i et hårband.

Jeg har spørsmålene skrevet ned i notatblokka mi på portugisisk. Jeg har aldri snakket dette språket før. En brasiliansk journalist oversetter for meg.

Der vi står, bak Ronaldinho, bygger det seg opp til en løssluppen orgie i sex og fotball, det er sensualitet i blikkene og bevegelsene. I de malte kroppene, i hoftevrikkene, i romperistingen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De gulgrønne synger, Brasils kvinner og menn. De har glemt krisene for noen dager, dagliglivets uro, forfallet, det sosiale havariet, gjelda, gatebarna, slummen, favelaen, analfabetismen, volden, hensynsløshheten, den akselrerende arbeidsledigheten.

LEKNE: Brasils forberedelser til VM er preget av humør, lek og et vanvittig sirkus rundt treningsbanen. Ronaldinho er naturligvis sentral. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen
LEKNE: Brasils forberedelser til VM er preget av humør, lek og et vanvittig sirkus rundt treningsbanen. Ronaldinho er naturligvis sentral. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen Vis mer

Trommene går. Sambaen er løs.

Det er en eim av parfyme og kjøtt og brasiliansk sprit. Og damene har tatovert inn det brasilianske flagget på brystene. Tre sambakvinner i bare fjæruniform vrikker seg ville. Og det er capoeira og capirinha. Tamburiner og kongastrommer. Og der er Patricia Frey fra Brasilia. Hun danser bak baren som om dette var de siste sekundene av hennes liv. Hun elsker Brasil. Hun dekker halsen med det vakre Brasil-skjerfet. Hun har kun den tynne, gule Brasil-toppen som beskyttelse mot den kjølige vinden fra alpene.

Der ute, på gresset: Muligens det beste landslaget verden har sett. Der utspiller selve kunsten og pasjonen seg. Reporterne melder hjem, de skriker om hverandre, det er galskap i stemmene deres. På morgenøkta ser vi konturene av det store. Hælsparkene. Veggspillene. De voldsomme gjennombruddene. Det er form, skjønnhet, en kunstopplevelse. Dette er ikke VM i ishockey. Men det estetiske idealet. Man sier også at fotballen avspeiler et nasjonalt temperament. Brasil spiller som brasilianere. Norge som nordmenn. Det er sånn naturen er.

Vi har vært tett på galskapen, helt inne i Brasils hjerte. Og etter fire dager i nærheten av hysteriet, skjønner vi hvorfor fotball betyr mer for brasilianere enn for noe annet folk i verden. Litt av hvorfor fotball har utløst selvmordsepidemier i Brasil. Fotball er livsinnholdet. Fotball er hjertet og smerten.

Les det sju sider lange møtet med Ronaldinho, Ronaldo, Kaka og Brasil i morgendagens Sportmagasin.

SAMBA: Den lille byen Weggis i Sveits har stått på hodet under Brasils forberedelser. Det danser for Ronaldinho og Ronaldo fra morgen til kveld.