TRENGER EN OPPTUR: Landslagssjef Per-Mathias Høgmo er under press før kveldens kamp mot Aserbajdsjan.<br>Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix
TRENGER EN OPPTUR: Landslagssjef Per-Mathias Høgmo er under press før kveldens kamp mot Aserbajdsjan.
Foto: Terje Pedersen / NTB ScanpixVis mer

Per-Mathias Høgmo presset før Aserbajdsjan - Norge

Vi vil ha seier, Høgmo - ikke politiske metaforer og faglige advarsler om laget som holder FIFA-rankingens 133. plass

Per-Mathias Høgmos Norge er omgitt av negativitet og spørsmål om trenerens framtid. Motgang kalles det.

BAKU (Dagbladet): VM-kvalifiseringen til Russland 2018 er én kamp og 0–3 for verdens beste fotballag gammel. Det er med andre (optimistiske) ord ni kamper og 27 poeng igjen å gjøre det på. Men ingenting synes positivt ved Norges fotballandslag per 8. oktober 2016 – og enda verre, det er som om (nesten) ingen bryr seg.

Det er mest som om fotballnasjonen Norge er gått lei.

Som om tribunenes konsensus er at elendigheten er så massiv at selv mirakler synes å være umulig.

I GODE TIDER, når fotballinteressen er på nivået der klisjeen «ta og føle på» kommer i spill, ville Per-Mathias Høgmos Norge denne uka konkurrert med statsbudsjettet i landets redaksjoner. Før torsdagens avreise til Aserbajdsjan har den siste oppkjøringsuka i Oslo mest handlet om tilstedeværelse, pliktløp og historier uten optimisme. Samt spørsmål om treneren vil trekke seg om alt går på dunken i Baku. Og det er ikke sånn det skal være når NFFs flaggskip har alt igjen å spille for, i fotball vet vi jo at alt kan skje.

Eller gjør vi ikke det?

Er det sånn at vi har gitt opp?

DET ER IKKE 0–3 for Tyskland som irriterer folket, det lever den fotballinteresserte nordmann godt med. Tyskland er tross alt regjerende verdensmestere. Vi slår ikke dem når det gjelder uansett. Nei, det er de tre siste åra, med de to tapene for Ungarn og laguttaket i Budapest i fjor høst som periodens lavmål, som har gjort Per-Mathias Høgmo til kritikernes røde klut.

Samt lagets tiltakende hjelpeløshet.

I SLIKE SITUASJONER hjelper det selvfølgelig ikke at treneren advarer mot et lag som akkurat nå er rangert 133 av FIFA. Ola og Kari hører ikke på det øret. De vil ikke ha faglige advarsler. Bare seier i Baku. For vi slo dem der da vi kvalifiserte oss til VM i Frankrike 1998 (1-0), vi slo dem sist vi var der (1–0) og vi burde slått dem på Ullevaal også (0–0) om spillerne hadde evnet å feie en eller flere av åtte store målsjanser i goal.

På Ullevaal kostet den betydelige mangelen oss EM-billetten til Frankrike.

Vinner vi ikke i Baku, vil det koste Høgmo jobben.

PER-MATHIAS HØGMO dro en parallell mellom politikk og fotball før avreisen torsdag ettermiddag og gjorde valgets mange kvaler til et betydelig tema. Eller dilemmaer som han selv kalte dem, der han plutselig sammenliknet det å lede et fotballag med det å lede et land. Enkelte metaforer er dessverre ikke like vellykkede. For Høgmo kan f.eks. ikke bruke resten av høsten på å forhandle fram en akseptabel og godt forankret løsning på problemet om Ole Selnæs bør foretrekkes framfor Alexander Tettey i ankerrollen på midtbanen, om Diomande er giftigere enn Jo Inge Berget ute til venstre eller om en skadefri Pål André Helland, som han har sagt han savnet sist, nå plutselig må vrakes til fordel for Tarik Elyounoussi.

Det er jo ikke fossilt drivstoff som driver Norge.

Bare kompromissløs lagledelse.

DERFOR ER DET ikke bla-bla-retorikk landslaget trenger. Med Norge på kanten av enda et stup er stø kurs det eneste som gjelder. Høgmo kan med andre ord ikke si det han tenker og fortelle oss at det er hipp som happ på en rekke plasser. Han må holde det for seg selv, bygge selvtillit i laget og late som om spillerutvalget per dato er bedre enn det er. For når alt kommer til alt er det jo det som er problemet – nivået på spillerne mange mener bør kvalifisere Norge til VM i Russland.

I forhold til målsettinger og folkets krav er det per dato for dårlig.

Går det galt vil det være det, og ikke retorikken, som koster Høgmo jobben.