Viagra til gutta

Det som skulle vært fire år med stake, framstår adskillig slappere. Esten O. Sæther kommenterer.

GLASGOW (Dagbladet.no): Noen jubileer er for fantastiske til å få passere i stillhet. Som 4-årsdagen for kravet om stake som inngangstegn på det norske fotballandslaget.

Rent anatomisk er det greit nok. Det dreide seg tross alt om herrelandslaget. Men som pedagogisk hjelpemiddel for å få et bedre fotballag, var det ukjent før Åge Hareide for sånn cirka fire år siden forlangte redskapen opp etter en pinlig hjemmekamp mot Hviterussland i håp om å slå Skottland i neste kvalikkamp.

Det gjorde de da også.

Siden er det blitt verre. Faktisk så ille at folkeresepten før enda en storkamp på Hampden Park lyder på Viagra til gutta.

I all sin enkle karslighet er det til å forstå.

I HELE landslagsperioden sin har Åge Hareide vært spillernes mann. Mens resultatene har jumpet opp og ned og trenerens forklaringer med dem, har du har knapt hørt en protest fra spillergruppa hans.

Det skyldes ikke mangel på spillere. Hareide har brukt flust av dem. 92 totalt på fem sesonger, hvorav 45 har vært med på kvalikkampene. Likevel har det knapt vært et knyst.

I internasjonal fotball er det bemerkelsesverdig. Der er det vanligvis nok av egoer som dytter treneren foran seg om egen form svikter.

Viagra til gutta

LIKE UNDERLIG er forholdet mellom denne landslagsidyllen og de manglende resultatene i det poengene virkelig teller.

Norge går til kampene mot sine to hardeste kvalikmotstandere med en trener som ennå har til gode å få de utvalgte spillerne sine til å overprestere.

Landslaget under Åge Hareide har levert prestasjoner omtrent på snitt. Den første VM-kvaliken endte med en playoffkamp mot Tsjekkia. Stort bedre kunne ingen forvente med Italia i gruppa. Den påfølgende EM-kvaliken var et hakk ned med tredjeplass etter Hellas og Tyrkia, men nedgangen var marginal.

Sett utenfra var dette et tilnærmet normalresultat, og tyrkernes EM-suksess en påminnelse om å få litt realisme inn i forventningen til nivået på norsk fotball.

NÅ TRENGER landslagsmiljøet noe unormalt; som for eksempel en seier mot et adskillig sterkere skotsk lag enn det vi slo 1-0 for fire år siden eller et skrell hjemme mot Nederland på onsdag.

Utfordringen er bare at sånt hittil ikke har skjedd i løpet av snart fem sesonger med Hareide som sjef. 4-1-seieren borte mot Ungarn var et godt resultat, men det skjedde mens ungarerne kavet som verst med fotballen sin. 0-0 hjemme mot den kommende verdensmester Italia var ok, men føltes ikke stort der og da. Det gjorde heller ikke bra treningskamper mot Argentina og Brasil.

Totalt sett har det sportslig beste vært jevn poengplukking på bortebane, men jevnhet i følelseslivet hører ikke Viagra-gutta til.

FØR INNMARSJEN mot Skottland sist sto Erik Hagen og dirret av kampglød. Det preget spillet hans. Midtstopperens maskulinitet var en god grunn til at det gikk virkelig bra den gangen.

STOR BEVEGELIGHET: Christian Grindheim og Fredrik Winsnes blir viktige ingredienser i en fotrapp norsk midtbane mot Skottland.
STOR BEVEGELIGHET: Christian Grindheim og Fredrik Winsnes blir viktige ingredienser i en fotrapp norsk midtbane mot Skottland. Vis mer

Nå er oppstillingen ganske annerledes. Vi har ikke noe macholag og møter dessuten en motstander som er vel så flinke på kortpasningsspill som i de tette duellene.

Det gjør at Hareide prioriterer spillere med kvikke bein og stor bevegelighet i midtbaneleddet sitt for ikke å bli danset vekk. Stiller Norge i 4-4-2 spiller Fredrik Strømstad, Fredrik Winsnes, Christian Grindheim og Bjørn Helge Riise. Må Steffen Iversen bli igjen på sidelinja, forandres oppstillingen til 4-5-1 med Alexander Tettey som midtbaneanker.

DEN FØRSTE oppstillingen med stor sideforskyvning i midtbaneleddet gir naturlig plass til John Arne Riise og Jon Inge Høiland som to offensive backer.

Det er de som er tenkt å spille opp luftstyrken og fysikken til Steffen Iversen og John Carew. Slik blir det i beste fall litt norsk manndomspreg over kampen i morgen likevel.

Men fortsatt mangler Åge det virkelige løftet; det som gjør at hans tid som landslagstrener huskes som noe mer enn den billige ordleken vi gutter tyr til når vi ikke får til så mye annet.