AVGJORDE FRA BENKEN: Isaac Boakye ble hentet inn fra reservebenken og sørget for ett poeng mot LSK. FOTO: ARNT E. FOLVIK.
AVGJORDE FRA BENKEN: Isaac Boakye ble hentet inn fra reservebenken og sørget for ett poeng mot LSK. FOTO: ARNT E. FOLVIK.Vis mer

VIF har mest å spille på

To bytter forandret en svak hjemmekamp og hintet om hvorfor det kan bli seriegull til Oslo.

DENNE GANGEN var det stort sett ikke det som skjedde på banen, som fortalte hvorfor Vålerenga mer og mer framstår som en troverdig seriemester:

••  Mulighetene satt på benken.

På samme vis som to offensive bytter snudde 0 - 1 mot LSK til poeng, har Martin Andresen gjennom en lang sesong bedre sjanser enn de andre Tippeliga-trenerne til å endre kamper til sin fordel. Det kan til slutt avgjøre en norsk serie som foreløpig mest av alt har framstått ganske så tilfeldig.

AKKURAT sånn virket VIF på Ullevaal i går også. Der Henning Berg kom med en klar plan om å holde laget sitt samlet rundt Vålerengas ballførere for så å utnytte alle overganger så raskt som mulig, var det ikke lett å kjenne igjen hjemmelagets offensive ambisjoner.

Det var flere grunner til det. Først og fremst mistet den ellers så solide Fegor Ogude det meste av oversikten i en serie dueller med Emmanuel Nosa Iglebor. For en gang skyld møtte Fegor en spiller som matchet ham på fysikken, og ble såpass kantete i duellene at det endte med et kjapt gult kort. Det dro ned trøkket og ødela i tillegg rytmen i VIFs eget pasningsspill.

Samtidig lyktes Henning Berg perfekt i det taktiske grepet med brukte spissene sine til å stenge av VIFs stoppere på offensiven. Kombinert med Ogudes uvant svake kveld, blokkerte dette hjemmelagets vante oppspillsmønster.

DE FÅ gangene VIF likevel fikk tempo i pasningsspillet, kjørte de seg selv fast på et par strukturelle feilgrep.

Mest av alt manglet laget et spillpunkt høyt i banen til å rette opp problemene. Å bruke Mohammed Fellah som spiss var mislykket mye fordi kampbildet ble annerledes enn forventet. I steden for å kunne utnytte Fellahs hurtighet på små flater i et spill der VIF lå høyt med mange muligheter, stoppet angrepene tidlig opp på grunn av god LSK-jobbing, liten bevegelse og slurvete pasninger. Da ble lille Fellah uten ekstrem fart isolert sett ingen trussel for LSKs stopperpar.

I tillegg fungerte Luton Shelton til venstre nesten bare som en innoverkant. Han ble stående bredt, ville ha ballen i beina og satte først da fart mot LSK-målet. På motsatt kant var Håvard Nielsen like avventende, og slik spilte VIF nesten en time uten noen alternativer i bakrommet.

Det er en hjelpesløs angrepstaktikk mot en motstander som konsentrer mange spillere rundt ballfører.

MEN så var altså VIF likevel i stand til å hjelpe seg selv. To bytter forandret kampbildet og løftet dette østkantderbyet betraktelig i kvalitet.

Med Isaac Boakye på banen fikk Oslo-laget både muskler på topp og nødvendig fart til å true LSK-stopperne i bakrom, mens Bojan Zajic med sitt naturlige blikk for et helhetlig angrepsspill ga VIF offensiv flyt igjen. At disse byttene skjedde samtidig med at Harmeet Singh overtok for Ogude i den sentrale rollen bakerst, viser hvilken bredde Martin Andresen har i spillestallen etter hvert som de skadde spillerne blir klare og i kampform.

For ennå har ikke VIF brukt sin største offensive investering Yssouf Kone. Med ham på banen om et par uker, kan Martin velge mellom to fysisk sterke midtspisser og bruke midtbanespillerne sine i mer naturlige posisjoner for å få tilbake presisjonen og tempoet i et angrepsspill der det å holde ballen lenge nok nesten i seg selv skal være et effektivt våpen for å skape målsjanser.

DET var ikke VIF i nærheten av i går; selv ikke i de gode sluttminuttene. Men Oslo-klubben har skaffet seg en spillestil og en klubbkasse som gjør at den mer enn de fleste konkurrentene i Tippeligaen gjennom sesongen har mulighet til å styre kampene i sin retning.

Det var vel det beste hjemmefansen fikk ut av Ullevaal-klassikeren denne gangen.