VIF vet ikke hvordan de skal score mål

Trenerne gjør hverandre dårligere, skriver Otto Ulseth.

INGEN KLUBB har så mye talent, kunnskap og erfaring på trenerbenken som Vålerenga. Det tror jeg er hovedforklaringa på at klubben spiller fotball som om den ikke aner hvordan den skal score mål.

GODT KOLLEKTIVT angrepsspill i fotball handler om at alle spillerne i størst mulig grad har det samme bildet på netthinna på hvordan spillet skal se ut. Periodevis hylles improvisasjonen i norsk fotball, men det er i fotball som i jazzen: Den må komme oppå et felles fundament.

Det nytter ikke å improvisere i jazzen heller hvis enkelte av de andre spiller norsk folkemusikk og resten marsjer av Sousa.

DEN OVERORDNA ideen må være felles. Den må komme et sted fra, i fotball helst fra trenerens hode. I Vålerenga er det ikke godt å vite hvilkens hode det er: Neppe fra forsvarstreneren, antagelig heller ikke fra den fysiske treneren eller den mentale, men kanskje fra nesten hovedtrener Tor Ole Skullerud; en meget begavet fotballtrener? Eller er det delvis hovedtrener Martin Andresen som har det «sanne» bildet på netthinna si?

Han er en imponerende dyktig fyr, sin unge alder til tross.

DET ER naturligvis med Vålerenga som med alle andre lag som sliter; det finnes ikke én forklaring på elendigheten. Men det er også med Vålerenga, jeg vil kanskje si særlig med Vålerenga, som mange andre norske lag for tida; det er ikke mulig å øyne noen felles grunntone i spillet. Her er svært vanskelig å få øye på den bærende idéen i angrepsspillet, til tross for at laget har egen angrepstrener. Men han skal så vidt jeg vet trene på avgrensede tekniske og taktiske momenter, ikke helheten.

JEG MENER det faktisk alvorlig når jeg hevder at det i trenerteamet til Vålerenga er samlet imponerende mye talent og kunnskap. Jeg kjenner mange av trenerne der personlig. De er noen av de beste i landet, og Martin Andresen er, som jeg oppfatter det, en usedvanlig talentfull ung mann, men tross alt; han er neppe et geni, hvilket han må være for å kunne kombinere rollen som spiller og trener på så høyt nivå i så ung alder.

JEG TROR Vålerenga har en gruppe trenere som kan sies å være omvendt komplementære; de gjør hverandre dårligere. Det de tydeligst mangler er det som også er vanskeligst i fotball; ett syn på hvordan det skal spilles i angrep. Jeg tror ikke en gang Martin Andresen har det.

IKKE PÅ STRAFFE HELLER: Det VIF tydeligst mangler er det som også er vanskeligst i fotball; ett syn på hvordan det skal spilles i angrep, skriver Otto Ulseth. I går klarte ikke sjefen score fra elleve meter heller. Foto: KYRRE LIEN/SCANPIX
IKKE PÅ STRAFFE HELLER: Det VIF tydeligst mangler er det som også er vanskeligst i fotball; ett syn på hvordan det skal spilles i angrep, skriver Otto Ulseth. I går klarte ikke sjefen score fra elleve meter heller. Foto: KYRRE LIEN/SCANPIX Vis mer

Slik ser det også ut. Det er skurr i overføringa fra treneren til spillerne, sannsynligvis fordi bildet er uskarpt allerede i utgangspunktet.

IGJEN I skarpest motsetning til Stabæk, som er seriens overlegent best strukturerte lag, med de mest gjennombruddshissige spillerne; Nannskog, Alanzinho og de gjennomløpende midtbanespillerne, der flere forskjellige gjør grovt sett den samme jobben, alt etter hvem av dem som er i form og tilgjengelig.

TRØSTEN FOR Vålerenga er som for alle de andre; de kan likevel bli nummer to. Hvem som helst kan bli det i en serie med ett topplag og 13 middelmådigheter.

VIF vet ikke hvordan de skal score mål