SAMMEN MED SØSTEREN: Mari Eide, til venstre, trener sammen med lillesøster og skiskytter Hilde Eide hjemme på Beitostølen. Når VM starter i Seefeld i februar, vil Mari vinne sprinten for deres avdøde søster Ida. Foto: Bjørn Langsem
SAMMEN MED SØSTEREN: Mari Eide, til venstre, trener sammen med lillesøster og skiskytter Hilde Eide hjemme på Beitostølen. Når VM starter i Seefeld i februar, vil Mari vinne sprinten for deres avdøde søster Ida. Foto: Bjørn LangsemVis mer

Mari Eide har funnet ny motivasjon i søsterens dødsfall:

- Vil gå VM for Ida

Mari Eide utsetter sin egen sesongstart med en måned. Så skal hun gi alt for sin avdøde søster.

BEITOSTØLEN (Dagbladet): Nyheten om bortgangen til Ida Eide, storesøsteren til landslagsløper Mari, slo ned som ei bombe i langrennsmiljøet i begynnelsen av september.

Mari satt i en bil sammen med Martin Johnsrud Sundby og landslagstrener Ole Morten Iversen i italienske Livigno da hun fikk sjokkbeskjeden om søsterens død på telefon. Så bar det rett hjem.

- Jeg tror ikke jeg hadde kommet meg hjem om jeg ikke hadde hatt med meg Martin og landslagslegen på turen. Jeg har ikke peiling på hvor bagasjen min ble av eller noen ting, jeg husker nesten ingenting av reisen hjem. Det gikk egentlig litt i svart på grensa mellom Italia og Sveits, og så husker jeg egentlig ikke så veldig mye mer før jeg karrer meg gjennom flyplassen og sitter på flyet hjem. Det er mange svarte hull som jeg har fortrengt allerede, fortalte Eide da hun møtte pressen før første gang i forkant av den nasjonale langrennsåpningen på Beitostølen onsdag.

I SJ0KK: Tidligere langrennsløper Ida Eide døde på sykehus etter å ha fått hjertestans under et mosjonsløp. Ingvild Flugstad Østberg møtte pressen mandag for å snakke om sjokket som har rammet langrennsjentene, som er på et treningsopphold i Livigno. Video: Heiko Junge / NTB Scanpix Vis mer

En måned i sjokk

Det vil si, for Mari Eide begynner ikke sesongen denne helga. I beste fall starter hun i Davos om en snau måned.

- Jeg har et håp om at jeg kan gå i Davos, hvis alt går etter planen og jeg kjenner at jeg er i stand til å gå der, sier Eide.

Hun forteller om en måned i sjokk, at hodet fortsatt ikke er der at hun klarer å konkurrere, men at hverdagen nå sakte, men sikkert nærmer seg et sted der hun klarer å trene for fullt.

- Jeg vil gjerne være åpen og vise at ting ikke er så lett. Selv om jeg er en idrettsutøver, så er jeg også et menneske oppe i dette her, sier hun, og forteller om hvordan også kroppen stengte helt ned i tida etter søsterens død.

Topptrente Mari klarte knapt å bevege seg.

Fikk muskelsmerter

- For en måneds tid siden var jeg helt utmattet. Jeg klarte ingenting. For en måned siden sto jeg med rulleskiene på og jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å skøyte, for eksempel. Det var vanskelig å koordinere armer og bein. Det høres sikkert rart ut, men jeg trodde aldri jeg skulle klare å trene igjen på samme måte som jeg har gjort. At jeg nå er her sammen med de andre jentene, trener og tester ski, og prøver å gjøre normale ting, er jeg veldig fornøyd med. Men selvfølgelig, det er ikke i nærheten av sånn som det var i fjor, sier hun.

- Sorgen og sjokket ga fysiske utslag?

- Ja. Du har hørt at du må ha det bra for å prestere, men jeg har jo aldri tenkt så mye over det, for jeg har stort sett hatt det bra her i livet. Du kan i hvert fall ikke sørge og gå skirenn samtidig. Det har jeg funnet ut.

- Helt siden første dagen etter at Ida ble borte, har målet mitt vært å komme meg ut. Det å bare gå en tur var jo en veldig prøvelse i starten. Jeg hadde muskelverk som om jeg hadde gått Tour de Ski tre ganger, jeg har aldri kjent liknende smerter.

En normal reaksjon

Landslagslege Øystein Andersen forteller at det er helt normalt at dramatiske opplevelser i privatlivet kan gi fysiske utslag. Det gjelder for flere enn toppidrettsutøvere.

- Uten at jeg skal uttale meg konkret om smerter, så pleier jeg å si at det kan gi fysiske symptomer. Det er et tegn på at hodet er fullt, at det er mye for kroppen å bearbeide, og at man må stokke litt, rett og slett, sier Andersen til Dagbladet.

Landslagslegen forteller at det er en helt normal menneskelig reaksjon på stress, og at man som regel bare trenger tid for å komme seg over det fysiske ubehaget.

- Dette har ingenting med sykdom å gjøre, og det er veldig individuelt hvor lang tid man trenger for å bli bedre. Jeg pleier å si at man bare trenger den tida man trenger sammen med nye, positive erfaringer, sier Andersen.

- Jeg syns dette er et godt eksempel på at vi er mer enn tanker og mer enn fysikken vår. Vi er sammensatte som mennesker.

Sesongstart på hjemmebane

Sammen med lillesøster Hilde har Mari flyttet inn til foreldrene sine etter dødsfallet. Når årets første renn starter på langrennsarenaen fredag formiddag, er det på søstrene Eides hjemmebane på Beitostølen det skjer.

- Det er veldig mange minner, og spesielt med Beitosprinten. Det er en arena vi har vært på helt siden vi var små. Vi har plukka stein og vært på dugnad ute på stadion, vi har gått løypepatrulje og delt ut premier … Vi har gått skirenn der sammen, konkurrert mot hverandre. Det er noe rart med å være hjemme. Det er liksom her alle minnene er.

Det norske landslagsmiljøet har hatt mer enn nok å stri med utenfor sporet denne sommeren og høsten. Like etter Vibeke Skofteruds dødsulykke, var det altså Ida Eide som falt om.

Storesøster Ida var ikke landslagsløper, men hun var en svært nær venninne av mange av dagens landslagsløpere. Alle i miljøet kjente henne, til tross for at Ida selv la skiene på hylla i 2014.

Målet er VM

Selv en gjennomproff prestasjonsgruppe som det norske langrennslandslaget blir preget av opplevelser som dette.

- Du merker at idrett blir litt andreprioritet. Vi fokuserer mer på samhold og hvordan vi har det sammen. Vi støtter hverandre. Treninga ble mer som terapi en stund, og resultatjaget og VM kom i andre rekke. Veien til målet og hvordan vi har stått sammen blir det viktigste, egentlig, sier Eide, og forteller om hvordan hun har klart å snu sorgen til motivasjon den siste måneden.

- For en måneds tid siden var det ei jente som spurte meg om hva målet for sesongen var, og da klarte jeg ikke å svare henne. Målet er VM, det var jo det som var målet i utgangspunktet, og så har jeg kjent mye på at det står veldig støtt i meg. Det har blitt viktigere for meg nå, for jeg skal vise overfor Ida at hun kan være stolt av lillesøsteren sin, at jeg kan vise for henne og finne den krafta i meg at jeg kan gå for Ida. Det er veldig, veldig viktig for å stå opp hver dag. Å ha et mål. Hvis man ikke har det blir det fryktelig tungt å stå opp om dagen.

- Hva gjør du når lagvenninnene dine går skirenn denne helga?

- Jeg skal prøve å hjelpe jentene så mye jeg kan, og så skal jeg prøve å trene litt selv. Jeg har laget meg en plan for å prøve å være i form i Davos. Og så skal jeg ha litt god tid sammen med familien. Jeg har jo bursdag på søndag, og det blir veldig rart å ikke ha Ida her, for det blir den første bursdagen min uten henne. Det blir noen sånne merkedager som man må komme seg gjennom.