FRA SMÅ STEDER: Therese Johaug og Marit Bjørgen er to av de mange løperne fra små klubber som er blitt hjulpet fram av en sterk felles satsing i norsk langrenn. Nå er skibygdene truet. Da bør langrennsmiljøet være forsiktig med å endre felles opplegg som gir likere muligheter for alle. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix
FRA SMÅ STEDER: Therese Johaug og Marit Bjørgen er to av de mange løperne fra små klubber som er blitt hjulpet fram av en sterk felles satsing i norsk langrenn. Nå er skibygdene truet. Da bør langrennsmiljøet være forsiktig med å endre felles opplegg som gir likere muligheter for alle. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Økt klasseskille i norsk langrenn

Vil ta vekk den fordelen som hjalp fram Marit og Therese

Mange av skiheltene kommer fra små bygdeklubber med lite penger. Hvorfor skal da Ski-Norge radikalt endre det felles opplegget som sikrer likere muligheter for alle til å nå toppen?

BEITOSTØLEN (Dagbladet): Det er ikke de små idrettslagene Rognes, Mosvik, Nansen eller Tverrelvdalen som fronter det ellers svært lokale opprøret for at langrennsklubbene skal få mer av de sponsormillionene som skiheltene konkurrerer inn. Det gjør derimot de store byklubbene. Og akkurat det er neppe tilfeldig.

Mens den historiske suksessen til norsk langrenn helt opp til de siste mesterskapene kan leses som et detaljert Norges-kart, viser utviklingen i de yngste årsklassene en tydelig endring:

  • De små lokalklubbene taper konkurransene for økonomisk sterkere skiklubber i de store byene.

Det er en utvikling hele norsk idrett skal være oppmerksom på. Og det ikke bare fordi Marit Bjørgen, Petter Northug, Therese Johaug og Finn-Hågen Krogh som noen av de siste store navnene fra små steder på landsbygda, er blitt hjulpet fram gjennom et felles finansiert system for talentutvikling.

Dragkampen om skiheltenes reklamepenger gjelder alle mest det å ta vare på en bred, norsk idrettskultur med skiglede for alle.

MIDT i klimakrisen med nye områder uten snø, er det med å sikre en samlet nasjonal skikultur en stor utfordring for langrenn. Sjelden har behovet for gode, felles løsninger vært større. Nå sliter sporten med å tolke hvorfor medlemstallet blant de yngre synker med stigende snøgrense, mens det de siste 15 åra har vært en sterk økt rekruttering av barn og unge som satser tidlig for å bli god i langrenn.

Likevel er det ingen tvil om at det er i ferd med å bli et skille mellom by og land:

  • Mens Oslo fra 2 002 til 2018 har trent nesten tre ganger så mange løpere fram til Hovedlandsrenn og junior-NM, kommer Finnmark og Sogn og Fjordane med det samme antall talenter.

Oslo-regionen har overtatt som driveren i talentarbeidet. Det er der det er betalingsvilje til store skiparker, mer enn solide støtteapparat og betalte trenere for ungene.

Varianter av denne utviklingen finnes rundt flere av de andre byene. Både nord i Trøndelag og nær Tromsø er problemstillingen den samme. Løperne fra de små lokale klubbene blir færre, mens ungene samles hos store sentrumslag.

DETTE er en utvikling sporten har prøvd å snu. Ett av tiltakene for å sikre likhet i skifamilien, har vært felles finansiering av landslagsløperne. Mens klubbene sørger for det brede barnearbeidet, overtar fellesskapet gjennom kretsene og forbundet ganske fort det økonomiske ansvaret for de aller beste.

Det var den fordelen som ga Marit fra lille Rognes IL og Therese fra ikke stort større Nansen IL i Dalsbygda sjansen til å få god sportslig og økonomisk hjelp fra skifellesskapet utenfor hjemstedet da de ble eliteløpere i juniorklassen:

  • Som så mange andre fra små klubber er de to løftet fram av et sterk felles utviklingsprogram.

Sånt koster. I år bruker norsk langrenn 45 millioner av totalbudsjettet på 82 millioner på landslagsløperne. Driftsutgiftene er beregnet til 350 00 kroner pr juniorløper, 550 000 kroner for en løper på rekruttlandslaget og 1,5 millioner kroner pr. sesong for å holde en av eliteløperne i trening og konkurranse. Det meste av disse midlene er finansiert av felles sponsorpenger, og det er bruken av disse debatten nå dreier seg om.

MENS enkelte av de store klubbene ønsker å få overført litt mer av landslagsløpernes sponsorrettigheter til sitt eget arbeid, har skimiljøet ment at en streng felles finansiering sikrer best mulig uttelling både for kunnskapen og pengene.

Det er den konklusjonen store byklubber som Lyn, Byåsen og Strindheim setter et spørsmålstegn ved når de nå krever mer av reklamerettighetene til sine egne landslagsløpere.

DEN rette fordelingen får skisporten finne fram til selv på vanlig demokratisk vis. Dette er ingen tradisjonell debatt by mot land. Nettopp de nevnte byklubbene har selv bygget opp flotte klubbmiljøer som løfter felles skiopplevelser. I tillegg er det nok av sosiale skiller i Oslo og Trondheim for at unger skal få drive hvilken som helst idrett.

Det sporten sammen skal utfordre, er de økonomiske barrierene som øker klasseskillet i langrenn over hele landet. Altså dyr smøring, for mange par ski, for kostbare treningsopphold for å finne snø og for stor vekt på betalte trenere.

Å gjøre norsk skisport til en akademi-idrett for de som har betalingsevne, er over tid det samme som å ødelegge langrenn som nasjonalidrett.

ille står det slett ikke til med sporten i dag. De 47 landslagsløperne som fellesskapet bruker reklamepengene på, kommer fra hele 36 forskjellige klubber.

Det viser den geografiske styrken som fortsatt preger Ski-Norge. Og som gjør dette til selve nasjonalidretten med store stjerner fra de aller minste plassene hele landet rundt.