Mer makt til de store klubbene i langrenn

Ville ødelagt for Northug

Skisporten skal tenke seg godt om før de tar penger fra fellespotten. Nå gjelder det å huske hvor Petter og de fleste andre stjernene kommer fra.

RETT FRA MOSVIK: Petter Northug er en av mange store stjerner som har lært seg sporten gjennom en liten skiklubb på landet. Han har konkurrert for den sterke byklubben Strindheim også, men alltid vært nært knyttet til idrettsarbeidet på hjemstedet. Det lokale arbeidet i distriktene er avgjørende for norsk langrenn å ta vare på den nasjonale bredden. FOTO: Arnt E. Folvik/Dagbladet.
RETT FRA MOSVIK: Petter Northug er en av mange store stjerner som har lært seg sporten gjennom en liten skiklubb på landet. Han har konkurrert for den sterke byklubben Strindheim også, men alltid vært nært knyttet til idrettsarbeidet på hjemstedet. Det lokale arbeidet i distriktene er avgjørende for norsk langrenn å ta vare på den nasjonale bredden. FOTO: Arnt E. Folvik/Dagbladet.Vis mer

MULIGENS er det en tilfeldighet at Norges tre største langrennsløpere de siste tiårene har kommet fra landsbygda. Men hadde jeg vært langrennsleder, ville jeg ikke tatt sjansen på det.

Trioen Marit Bjørgen, Therese Johaug og Petter Northug er alle oppvokst på gårdsbruk. Verken Rognes, Dalsbygda eller Mosvik kunne tilby proffe skiakademier som starthjelp på idrettskarrierene deres. Ingen bygder kan det. Den muligheten ligger i byene.

Nettopp proff tilrettelegging er en av årsakene til at norsk langrenn er i rask endring. De nye, mulige stjernene kommer helst fra byene, og har klubber og kretser med store ressurser i ryggen. Nå er det økende forskjell på trenerkompetanse, støtteapparat og utstyr.

Hver for seg er disse unge løperne mer enn bra nok. Geografi er ikke nødvendigvis noen skillelinje i tålmodighetsjobben for å bli blant verdens beste i en av de røffeste utholdenhetsidrettene.

Men om det landsomfattende nettet av skiklubber rakner, er sporten virkelig i trøbbel.

FOR det er den spesielle bredden som sikrer skikulturen som gjør at Norge dominerer internasjonal langrenn:

  • Sist vinters landslag hentet løperne sine fra 36 forskjellige klubber.

Det høye antallet er til ettertanke i en idrett som er i ferd med å bli sentralisert. Nå øker antall aktive skiløpere i Oslo-området og rundt Trondheim, mens det er nedgang i distriktene.

Det er da sporten må se på hvordan den bruker de felles inntektene.

DE siste årene er økonomien på landslagene betydelig styrket. Med Bjørgen, Johaug og Northug kom oppsvinget som har gitt markedsinntekter til å drifte flere landslagsløpere enn noen gang.

Underveis i framgangen så det ut som privatlagene kunne etablere seg som konkurrenter til Skiforbundets satsing, men det skjedde ikke. Selv ikke med en voksen Petter Northug som privatløper kom det noen strukturell endring. I stedet styrket landslagene seg slik at dette systemet nå også omfatter flere regionslag der kretsene samarbeider med private sponsorer.

STERKE felles finansierte landslag er en forutsetning for at de små klubbene både kan utvikle og beholde løperne sine. Modellen bidrar til å holde oppe dette nettet av skiklubber landet rundt. Derfor er mange lokale skiledere bekymret nå som de største klubbene utfordrer landslagenes finansiering.

Sist vinter varslet både Lyn og Byåsen at de ville endre dagens markedsmodell for å få overført reklamerettigheter fra forbund til klubb. Dette er to flotte, sterke skiklubber som tilbyr skiglede for alle nivåer. Sånn er det lett å få sympati med klubbledere som ivrer for å styrke sitt eget gode arbeid.

Men en slik overføring av rettigheter kan altså komme med en for høy pris.

I FØRSTE omgang har Skiforbundets ledelse advart mot at en oppsplitting av markedsrettighetene vil gi en langt lavere sum totalt til langrenn enn dagens sentrale sponsoravtaler på i underkant av 90 millioner pr. år. Dette er et praktisk regnestykke som sporten sammen må finne ut av. Det prinsipielle i saken gjelder hvordan en ytterligere sentralisering av pengestrømmen vil påvirke demografien i Ski-Norge.

Det er mye penger som skal inn. Dagens sats for den årlige driften av bare en eliteløper er beregnet til 1,5 millioner kroner. Kanskje er det kun noen store klubber i sentrale strøk som har ressurser til å jobbe så godt mot sponsormarkedet at de klarer å hente inn disse pengene om finansieringen forandres radikalt. I så fall vil det dramatisk endre styrkeforholdet i langrennssporten i favør av enkelte privilegerte lag.

SIST måned fikk Byåsen støtte fra kretstinget i Sør-Trøndelag for å be om en ny gjennomgang av sportens sponsorrettigheter. Det skjer i styret i Norges Skiforbund og så eventuelt på skitinget neste år.

I mellomtida blir dette et diskusjonstema internt i sporten. I dag er alle langrennslederne samlet til møte på Gardermoen. Der blir det viktige drøftinger om hvordan forbudet mot fluor best kan bidra til forutsetningen for at denne sporten holder seg sunn:

  • At det betyr mye mer å ha mange å konkurrere med, enn at noen unger vinner mest mulig.

Debatten om fordelingen av markedsrettighetene dreier seg om det samme. Både Marit Bjørgen, Therese Johaug og Petter Northug hadde så mye i seg av vinnervilje at de sikkert kunne blitt gode om de hadde vokst opp hvor som helst i Norge, men sportens posisjon som nasjonalidrett bygger på den helt spesielle bredden.

Den som gjør at denne sporten favner hele landet.

Og da må langrenn ta vare på alle klubbene.