Vinner for mye

Tre seire på rad betyr trøbbel for sprinterne. Esten O. Sæther kommenterer

GUTTAS skisprint er blitt en idrett der løypene forandres for å stoppe den norske dominansen. Han som gjør det, vet det meste om å være suveren i langrenn. En gang ble Vegard Ulvang kalt The Terminator for måten han sprengte vekk all motstand i skisporet. Nå er det egne landsmenn Vegard må stoppe.

Og han har noen gode grunner for det.

nettstedet Langrenn.com argumenterer Vegard Ulvang svært bra for nødvendigheten av å spre seierene på guttas sprint.

De siste fem årene har ingen andre nasjoner enn Norge og Sverige hatt løpere blant de fem beste sammenlagt i sprint-verdenscupen. Nå som svenskene sliter i sesongstarten, blir dominansen ekstra synlig. Ola Vigen Hattestad har vunnet alle tre løpene som er blitt arrangert i vinter, og i dag fikk han følge av Tor Arne Hetland i Düsseldorf.

Dobbelt norsk er hyggelig for oss, men neppe i lengden. Resten av den lille langrennsfamilien er lei den norske dominansen.

DET var bakgrunnen for at maksgrensa for guttas sprintrenn ble hevet fra 1600 meter til 1800 meter før denne sesongen.

Som formann i den internasjonale langrennskomiteen har Vegard Ulvang klappet fram denne endringen. Den er et mottrekk mot den norske og svenske sprintspesialiseringen. Siden sprint kom på det internasjonale mesterskapsprogrammet seint på 90-tallet er det bare disse to nasjonene som har hatt ressurser til å lage egne stabile sprintlag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og ingen har vært mer stabile enn oss.

FOR DOMINERENDE: - Dobbelt norsk er hyggelig for oss, men neppe i lengden. Resten av den lille langrennsfamilien er lei den norske dominansen, skriver Esten O. Sæther. Her poserer suverene Ola Vigen Hattestad (midten) med Tor Arne Hetland (t.v.) og Fabio Pasini fra Italia etter seieren i Düsseldorf lørdag. Foto: AP/Scanpix
FOR DOMINERENDE: - Dobbelt norsk er hyggelig for oss, men neppe i lengden. Resten av den lille langrennsfamilien er lei den norske dominansen, skriver Esten O. Sæther. Her poserer suverene Ola Vigen Hattestad (midten) med Tor Arne Hetland (t.v.) og Fabio Pasini fra Italia etter seieren i Düsseldorf lørdag. Foto: AP/Scanpix Vis mer

DEN særegne norske bredden har vært en perfekt plattform for å få fram en ny type løpere. Ingen nasjon har flere mer eller mindre proffe langrennsløpere enn oss. Det har gjort at en stor gruppe har satset ensidig på sprint og på det viset er dette blitt en svært god norsk øvelse.

Ved å åpne for sprintrenn som minner stadig mer om distanselangrenn, håper de internasjonale skipolitikerne å få med allrounderne fra de andre nasjonene. I lengden er sprint med bare to hardt satsende nasjoner sjanseløst som idrett.

I stadig flere mesterskap blir det kamp om selve øvelsesprogramet. I ytterste konsekvens kan sprint forsvinne fra vinter-OL fordi det ikke er mange nok nasjoner som satser på disse øvelsene.

ET sikkert tegn på synkende interesse er manglende TV-dekning. Allerede i vinter har tysk TV kuttet ut sendingene fra flere sprintrenn. Konsekvensen er dårlige muligheter til å skaffe kontinentale sponsorer og deretter færre arrangører med økonomi til å avvikle sprint.

For Vegard Ulvang som brukte mye av tida si som aktiv til å sette spørsmålstegn ved den kommersielle utformingen av langrennssporten, er dette pliktløpet muligens en rar øvelse. Men det må gjøres. Norsk langrenn kan ikke bli så dominerende at vi vinner alt.

DEN seiersmarsjen blir vrien nok å stoppe uansett. Midt i klimaendring og finanskrise framstår den norske langrennssporten svært solid.

Bortsett fra guttas oppvisning kom det et nytt tegn på det i Düsseldorf. Den sensasjonelle tredjeplassen til 18-årige Maiken Caspersen Falla viser dyden i denne norske folkesporten.

Maiken kommer fra Fetsund utenfor Lillestrøm og har på sommerstid kunnet trene i en spesialbygd rulleskiløype rett ved, før hun ble utviklet videre ved skigymnaset på Hovden. Enda et nytt norsk produkt basert på spesialanlegg og skreddersydd utdanning forteller hvor vanskelig dette er for konkurrenter fra land uten en bred langrennstradisjon.

Vinner for mye

Men hvis vi ikke gir de muligheter til akkurat det, forsvinner både sporten og all moroa.